Jeg skjems når jeg leser om
budskapet du bringer til klimaforhandlingene som representant for verdens mest
velprivilegerte land. Da jeg åpnet Stavanger Aftenblad i dag, så jeg svart på
hvitt det jeg har frykta aller mest hele valgkampen, det jeg har visst innerst
inne, det jeg har venta på skal bli uttalt i klartekst fra vårt nye
statsministerparti: ”Møter klimakrisa med fullt oljetrøkk” lød overskriften.
Allerede før klimaforhandlingene i Warszawa har gått inn i den avgjørende
fasen, har du avvist at Norge vil bidra med noe som krever at vi tar ansvar her hjemme. Du har gjort det klinkende
klart at vi nordmenn og nordkvinner ikke er villige til å fire så mye som en
tomme på vår unike oljetilsølte inntektskilde, selv om det er det
klimaforhandlingene og kloden vår trenger. Selv om jeg gjerne ville ta deg på
alvor når du sier at vi skal gjennomføre et ”taktskifte” i klimapolitikken,
gjøre økonomien ”grønnere”, så klarer jeg det ikke.
Jeg
klarer ikke ta deg på alvor når du bruker ord som gjør det klokkeklart, at du som miljøvernminister ikke tar verken
klimaforhandlinger eller klimakrise på alvor. Det nytter ikke å si at man skal gjennomføre grønt
paradigmeskifte, når man samtidig formidler til oljeindustrien at det er helt
greit å la krana stå på, til det er tomt. Det nytter bare ikke å la kvotehandel
og potensielle teknologiske gjennombrudd være en sovepute, slik at vi slipper å
se oss selv i speilet, innrømme at også vi
har et ansvar. Både du og jeg – Tine Sundtoft – har et ansvar for å
erkjenne, at vi må gjennomføre vår del av den globale jobben også på
hjemmebane.
Jeg skjems over mangelen på vilje
til å ta ansvar, til å løfte blikket utenfor våre egne landegrenser, til å
handle i solidaritet med våre medmennesker, og framtidige generasjoner. Jeg
skjems over at vi fremdeles lever i en oljetilsølt såpeboble som ingen makthavende politikere er villige
til å sprekke.
”Det er uaktuelt å senke
utvinningstempoet” sier du. Jeg leser: ”Det er uaktuelt å senke vårt eget jag
etter kortsiktig profitt for å imøtekomme de som har mindre enn oss, de som
lider under de klimaendringene Norge har vært med på å skape”.
”Ingen er tjent med at vi stenger
oljekranene” sier du. Jeg leser ”det er altfor ukomfortabelt å innrømme at Norge
har et ansvar”.
For ja; det er trist og vondt og
vanskelig å innrømme at jobben vi har foran oss virker uoverkommelig og
truende. Men de som kjenner aller mest på dette er ikke oss – oss som kunne
bidratt til det virkelige taktskiftet
hadde vi bare villet det nok. De som kjenner håpløsheten aller hardest på
kroppen er forhandlingsdelegasjonene fra utviklingslandene. De må om og om
igjen forholde seg til retorikk av den typen du som miljøvernminister benytter
deg av i dag; tomme ord, og ingen vilje til å imøtekomme utviklingslandene på
deres premisser.
Jeg skulle så inderlig ønske at
Norge kunne være foregangslandet i Warszawa denne uka. Vise gjennom handling at
vi skal ta vårt ansvar, betale vår klimagjeld. Å ignorere at dette innebærer en
utfasing av oljeindustrien, det er å holde seg for øyne og ører, nekte å se,
nekte å høre. Som menneske har jeg en grunnleggende tro på at innsikt er noe
som beriker. Uansett hvor ubehagelig og truende innsikten og erkjennelsen kan
være, tror jeg den gjør oss til hele mennesker. Den tilfører livene våre
nyanser på godt og vondt, men mest av alt tilfører den selvrespekt og evne til
å imøtekomme utfordringer på en konstruktiv måte. Slik er det også med
politikken.
Kjære Tine Sundtoft: Jeg tror at du
hadde blitt rik av å våge å innse politikkens begrensinger per i dag. Jeg tror du hadde vunnet tillit på å våge å ta
framtidas store utfordringer på alvor. Jeg hadde beundret deg om du våget satse
på at vi tåler å høre, vi tåler å løfte blikket utover landegrensene og inn i
framtida. Vi trenger ikke at du syr puter under armene på oss, vi trenger at du
sprekker oljebobla.
Kommentarer
Legg inn en kommentar