Transgender day of remembrance markeres i solidaritet med transpersoner utsatt for diskriminering og vold. Denne dagen er viktig og den er aktuell. Jeg brukte litt av den til å lese om transpersoner, fordi jeg rett og slett vet mindre om dette tema enn jeg liker å innrømme, og hvorfor er det slik? Jeg tror min kunnskap på dette området er sørgelig innskrenka fordi problemstillinger knytta til kjønnsminoriteter stadig er tabubelagt.
For ordens skyld en definisjon av begrepet "transperson:
:
"Transperson er et omstridt norsk nyord som er ment som paraplybegrep som omfatter alle kjønnsoverskrideere uansett om det gjelder sosial kjønnsidentifikasjon, personlig kjønnsidentitet, fysisk kjønnstilhørighet eller simpelthen et behov for å uttrykke seg gjennom å bryte tradisjonelle kjønnsuttrykk."
Javel ja. Det var mange ord om kjønn. Når jeg ser en slik tekst prøver jeg veldig å huske på at alle disse karakteristikkene, enten det er kjønnsidentifikasjon, fysisk kjønnsidentitet eller kjønnsoverskrider, brukes om og på mennesker. De menneskene denne definisjonen med mange lange ord forsøker å romme, er mennesker som enten helt eller delvis ikke identifiserer seg i samsvar med sitt biologiske kjønn. Eller mennesker som verken identifiserer seg som mann eller kvinne. Disse menneskene forholder seg altså daglig til et offentlig ordskifte og et lovverk som i stor grad er styrt av heteronormativiteten, eller majoritetsnormativiteten, det tror jeg er mer slitsomt enn kjønnsmajoriteten forstår.
Denne gruppa må forholde seg til en rekke praktiske og sosiale problemstillinger, vi "majoritetsseksuelle" sjelden ofrer en kalori på å reflektere rundt.
For å si det slik; jeg er veldig letta jeg slipper å forklare at jeg er jente hver gang jeg viser passet mitt til en offentlig tjenesteperson. Når jeg tenker etter setter jeg i grunn umåtelig stor pris på å slippe å stå til rette for mitt biologiske kjønn hver gang jeg oppgir personnummeret mitt. Jeg er glad jeg slipper en indre konflikt når jeg skal gjøre noe så latterlig vanlig som å velge"jente" i en avkrysningsboks, enten det er når jeg bestiller flybilletter, svarer på spørreundersøkelser, fyller ut sesjonsskjema, skriver jobbsøknad eller melder meg inn i en organisasjon. Jeg slipper å tenke meg om hver gang jeg skal bruke et offentlig toalett, og det er jeg glad for. Så blir jeg trist av å tenke på at slikt som dette, slike latterlig alminnelige ting jeg aldri strever med, det er nettopp dette som er den store påminnelsen transpersoner må forholde seg til hver dag. En påminnelse om at man er en kjønnslig minoritet som lovverket på mange områder ikke anerkjenner.
Skulle det ikke egentlig bare mangle at ethvert menneske blir anerkjent i samsvar med sin identitet, uansett og alltid? Jo, men vi er dessverre ikke i mål, og en dag som dette passer til å påpeke nettopp det. At vi har en vei å gå. Den må vi begynne på, for jo lenger vi venter, jo flere mennesker vil rett og slett ta skade av ikke å bli sett, akseptert og respektert for den de er, for den kjønnsidentiteten de bærer.
I det samfunnet jeg ønsker meg står inkludering, aksept og toleranse høyt på lista over JA-ord. For meg innebærer dette at uansett hvilken eller hva slags minoritet man tilhører skal verken samfunnets holdninger, normsystem, offentlig debatt eller regelverk komplisere ens hverdag, nettopp fordi man tilhører denne minoriteten. Når det gjelder kjønnsminoriteter har vi virkelig en jobb å gjøre på alle disse områdene.
Etter å ha tenkt litt rundt denne markeringen, og fundert på begrepet kjønnsminoritet har jeg derfor skrevet en ønskeliste i anledning transminnedagen.
Jeg ønsker meg at:
1. Norge som tredje land i verden innfører et tredje kjønn i passet.
2. I Norge skal man kunne skifte juridisk kjønn uten å måtte sterilisere seg.
3. Kjønnsminoriteter får diskrimineringsvern i lovverket.
For ordens skyld en definisjon av begrepet "transperson:
:
"Transperson er et omstridt norsk nyord som er ment som paraplybegrep som omfatter alle kjønnsoverskrideere uansett om det gjelder sosial kjønnsidentifikasjon, personlig kjønnsidentitet, fysisk kjønnstilhørighet eller simpelthen et behov for å uttrykke seg gjennom å bryte tradisjonelle kjønnsuttrykk."
Javel ja. Det var mange ord om kjønn. Når jeg ser en slik tekst prøver jeg veldig å huske på at alle disse karakteristikkene, enten det er kjønnsidentifikasjon, fysisk kjønnsidentitet eller kjønnsoverskrider, brukes om og på mennesker. De menneskene denne definisjonen med mange lange ord forsøker å romme, er mennesker som enten helt eller delvis ikke identifiserer seg i samsvar med sitt biologiske kjønn. Eller mennesker som verken identifiserer seg som mann eller kvinne. Disse menneskene forholder seg altså daglig til et offentlig ordskifte og et lovverk som i stor grad er styrt av heteronormativiteten, eller majoritetsnormativiteten, det tror jeg er mer slitsomt enn kjønnsmajoriteten forstår.
Denne gruppa må forholde seg til en rekke praktiske og sosiale problemstillinger, vi "majoritetsseksuelle" sjelden ofrer en kalori på å reflektere rundt.
For å si det slik; jeg er veldig letta jeg slipper å forklare at jeg er jente hver gang jeg viser passet mitt til en offentlig tjenesteperson. Når jeg tenker etter setter jeg i grunn umåtelig stor pris på å slippe å stå til rette for mitt biologiske kjønn hver gang jeg oppgir personnummeret mitt. Jeg er glad jeg slipper en indre konflikt når jeg skal gjøre noe så latterlig vanlig som å velge"jente" i en avkrysningsboks, enten det er når jeg bestiller flybilletter, svarer på spørreundersøkelser, fyller ut sesjonsskjema, skriver jobbsøknad eller melder meg inn i en organisasjon. Jeg slipper å tenke meg om hver gang jeg skal bruke et offentlig toalett, og det er jeg glad for. Så blir jeg trist av å tenke på at slikt som dette, slike latterlig alminnelige ting jeg aldri strever med, det er nettopp dette som er den store påminnelsen transpersoner må forholde seg til hver dag. En påminnelse om at man er en kjønnslig minoritet som lovverket på mange områder ikke anerkjenner.
Skulle det ikke egentlig bare mangle at ethvert menneske blir anerkjent i samsvar med sin identitet, uansett og alltid? Jo, men vi er dessverre ikke i mål, og en dag som dette passer til å påpeke nettopp det. At vi har en vei å gå. Den må vi begynne på, for jo lenger vi venter, jo flere mennesker vil rett og slett ta skade av ikke å bli sett, akseptert og respektert for den de er, for den kjønnsidentiteten de bærer.
I det samfunnet jeg ønsker meg står inkludering, aksept og toleranse høyt på lista over JA-ord. For meg innebærer dette at uansett hvilken eller hva slags minoritet man tilhører skal verken samfunnets holdninger, normsystem, offentlig debatt eller regelverk komplisere ens hverdag, nettopp fordi man tilhører denne minoriteten. Når det gjelder kjønnsminoriteter har vi virkelig en jobb å gjøre på alle disse områdene.
Etter å ha tenkt litt rundt denne markeringen, og fundert på begrepet kjønnsminoritet har jeg derfor skrevet en ønskeliste i anledning transminnedagen.
Jeg ønsker meg at:
1. Norge som tredje land i verden innfører et tredje kjønn i passet.
2. I Norge skal man kunne skifte juridisk kjønn uten å måtte sterilisere seg.
3. Kjønnsminoriteter får diskrimineringsvern i lovverket.
Kommentarer
Legg inn en kommentar