Gå til hovedinnhold

Transminnedagen

Transgender day of remembrance markeres i solidaritet med transpersoner utsatt for diskriminering og vold. Denne dagen er viktig og den er aktuell. Jeg brukte litt av den til å lese om transpersoner, fordi jeg rett og slett vet mindre om dette tema enn jeg liker å innrømme, og hvorfor er det slik? Jeg tror min kunnskap på dette området er sørgelig innskrenka fordi problemstillinger knytta til kjønnsminoriteter stadig er tabubelagt.

For ordens skyld en definisjon av begrepet "transperson:
:
"Transperson er et omstridt norsk nyord som er ment som paraplybegrep som omfatter alle kjønnsoverskrideere uansett om det gjelder sosial kjønnsidentifikasjon, personlig kjønnsidentitet, fysisk kjønnstilhørighet eller simpelthen et behov for å uttrykke seg gjennom å bryte tradisjonelle kjønnsuttrykk." 

Javel ja. Det var mange ord om kjønn. Når jeg ser en slik tekst prøver jeg veldig å huske på at alle disse karakteristikkene, enten det er kjønnsidentifikasjon, fysisk kjønnsidentitet eller kjønnsoverskrider, brukes om og på mennesker. De menneskene denne definisjonen med mange lange ord forsøker å romme, er mennesker som enten helt eller delvis ikke identifiserer seg i samsvar med sitt biologiske kjønn. Eller mennesker som verken identifiserer seg som mann eller kvinne. Disse menneskene forholder seg altså daglig til et offentlig ordskifte og et lovverk som i stor grad er styrt av heteronormativiteten, eller majoritetsnormativiteten, det tror jeg er mer slitsomt enn kjønnsmajoriteten forstår.

Denne gruppa må forholde seg til en rekke praktiske og sosiale problemstillinger, vi "majoritetsseksuelle" sjelden ofrer en kalori på å reflektere rundt.

For å si det slik; jeg er veldig letta jeg slipper å forklare at jeg er jente hver gang jeg viser passet mitt til en offentlig tjenesteperson. Når jeg tenker etter setter jeg i grunn umåtelig stor pris på å slippe å stå til rette for mitt biologiske kjønn hver gang jeg oppgir personnummeret mitt. Jeg er glad jeg slipper en indre konflikt når jeg skal gjøre noe så latterlig vanlig som å velge"jente" i en avkrysningsboks, enten det er når jeg bestiller flybilletter, svarer på spørreundersøkelser, fyller ut sesjonsskjema, skriver jobbsøknad eller melder meg inn i en organisasjon. Jeg slipper å tenke meg om hver gang jeg skal bruke et offentlig toalett, og det er jeg glad for. Så blir jeg trist av å tenke på at slikt som dette, slike latterlig alminnelige ting jeg aldri strever med, det er nettopp dette som er den store påminnelsen transpersoner må forholde seg til hver dag. En påminnelse om at man er en kjønnslig minoritet som lovverket på mange områder ikke anerkjenner.

Skulle det ikke egentlig bare mangle at ethvert menneske blir anerkjent i samsvar med sin identitet, uansett og alltid? Jo, men vi er dessverre ikke i mål, og en dag som dette passer til å påpeke nettopp det. At vi har en vei å gå. Den må vi begynne på, for jo lenger vi venter, jo flere mennesker vil rett og slett ta skade av ikke å bli sett, akseptert og respektert for den de er, for den kjønnsidentiteten de bærer.

I det samfunnet jeg ønsker meg står inkludering, aksept og toleranse høyt på lista over JA-ord. For meg innebærer dette at uansett hvilken eller hva slags minoritet man tilhører skal verken samfunnets holdninger, normsystem, offentlig debatt eller regelverk komplisere ens hverdag, nettopp fordi man tilhører denne minoriteten. Når det gjelder kjønnsminoriteter har vi virkelig en jobb å gjøre på alle disse områdene.

Etter å ha tenkt litt rundt denne markeringen, og fundert på begrepet kjønnsminoritet har jeg derfor skrevet en ønskeliste i anledning transminnedagen.

Jeg ønsker meg at:

1. Norge som tredje land i verden innfører et tredje kjønn i passet.
2. I Norge skal man kunne skifte juridisk kjønn uten å måtte sterilisere seg.
3. Kjønnsminoriteter får diskrimineringsvern i lovverket.








Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Et anstendig samfunn forbyr ikke tigging

Publisert i Rogalands Avis 12.05.2017 Denne uka ble det klart at Sola kommune innfører et tiggeforbud. Kommunepolitikerne trekker fram litt ymse argumenter for vedtaket, men det er tydelig at den mye omtalte NRK-dokumentaren om tigging har spilt en rolle i å aktualisere dette. Dokumentaren som avdekker at tigging brukes av innreisende som et skalkeskjul for annen kriminalitet har opprørt mange av oss. Vi i De Grønne mener likevel at et forbud mot tigging er feil vei å gå. I et liberalt demokrati er det nemlig veldig rart at vi skal forby en i utgangspunktet harmløs handling, fordi den kan være skalkeskjul for kriminalitet. Diskusjonen hadde vært en helt annen (eller aldri oppstått!) om det gjaldt forbud mot å la folk pusse opp husene sine fordi oppussing av hus ofte er et skalkeskjul for kriminalitet. Vi forbyr hverken frisørsalonger, bilvaskerier eller hoteller, selv om både frisørsalonger, bilvaskerier og hoteller svært ofte brukes til å skjule både hvitvasking av penger, bedr

Luftfarten må også kutte utslipp

Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det. Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk

47 norske ulver skal skytes. Det er en skam.

Publisert i Dagbladet 25.09.2016 Etter at norske rovviltnemder forrige uke vedtok at 47 norske ulver skal skytes i vinter, har debatten om norsk rovdyrpolitikk fått nytt liv. Blant de som støtter vedtaket er det særlig tre argumenter som stadig løftes fram for å rettferdiggjøre uttak av to tredjedeler av den norske ulvebestanden. Ingen av dem holder vann. Først må vi ha det klart for oss hva det egentlig betyr at to tredjedeler av den norske ulvebestanden skal skytes samtidig som ulvesonen innskrenkes. Med en bestand på under 40 individer vil forutsetningene for sunn reproduksjon svekkes radikalt. I praksis vil dette være et stort steg på vei mot utryddelse av ulv i norsk fauna. Hvorfor mener noen at dette er greit og riktig? Det første argumentet som trekkes fram er at den todelte målsetningen om levende beitenæring og levedyktig ulvebestand, er umulig. Ulven må vike for sauenæringa fordi belastningen på sauebønder og befolkning forøvrig i, og i randen av ulvesonen er for