Publisert i Stavanger Aftenblad 06.01.2017
I tirsdagens Aftenblad kan vi lese om Tønnes Martin Dyrskog som frykter at hans småbruk i Lund vil bli nedlagt innen neste generasjon skulle tatt over. Saken har en bekymret vinkling for at utmarka gror igjen, påfølgende artstap og en sentralisering av bomønster. I forlengelsen av dette bør den natur, landbruks og distriktspolitisk interesserte leser gjøre seg to observasjoner.
For det første er det nyttig å se denne saken i sammenheng med ulvedebatten som raser over det ganske land om dagen. Det saken om Tønnes viser i all sin klarhet er hva som er den største trusselen mot norsk distriktsbosetting, småskala landbruk og mellomstore bønder. Det er ikke ulven. Det er en helhetlig sentraliseringslinje i landbruket som begynte under den rødgrønne regjeringa og nå intensiveres under sittende regjering. Større melkekvoter som favoriserer større bruk og flytter storfe over på kornarealer og subsidier som favoriserer stordriftsbønder er eksempler på virkemidlene som benyttes. Det er derfor en viss ironi over det bygdeopprøret som reises blant høyremedlemmer akkurat nå, all den tid regjeringa har drevet sentralisering gjennom landbrukspolitikken siden 2013.
Dernest er det verdt å merke seg at utrykket “utmarka gror i igjen” nesten gjennomgående, også i saken om Tønnes, er negativt ladet. At utmarka gror igjen er, skal vi tro denne retorikken, nærmest for en krise å regne. Men det er det ikke alltid. Når utmarka gror igjen blir det vill natur. Ja, det fører til at noen arter som er særegne for vårt åpne kulturlandskap vil forsvinne, men nye arter vil komme til i nye mer urørte økosystemer. En gjengrodd utmark er ikke nødvendigvis en dårlig mark. Det er ikke dermed sagt at vi i De Grønne støtter sentralisering i landbrukspolitikken, snarere tvert i mot. Det finnes en rekke gode grunner til å oppretholde og sikre gode vilkår for små og mellomstore bruk: dyrevelferd og effektiv utnytting av norske ressurser er står i særstilling.
Debatten om norsk distriktspolitikk generelt og utmarka spesielt trenger en opprydning. Vi må både ta innover oss hva som faktisk er hovedårsakene til gjengroing i distriktene. Vi må også være nyanserte nok til å forstå i hvilke tilfeller gjengroing er utelukkende negativt, og i hvilke tilfeller det er greit å la det gro
Kommentarer
Legg inn en kommentar