lørdag 2. september 2017

Appell under Stavanger på Skeivå

I juli under var jeg på en fest. Der møtte jeg noe folk som hadde brukt ettermiddagen på inne på festivalområdet til Oslo Pride. Den ene fyren jeg snakka med syntes det hadde vært moro. Men også litt rart. Som hetero syntes han det var uvant å bli sjekka opp av så mange menn. Ikke direkte ubehagelig kanskje, men snålt.

Vi prata en stund, også tenkte jeg etterpå. Tenk hvor viktig det er å at de av oss som tilhører en majoritet i et lite glimt får kjenne på hvordan det kan være å tilhøre en minoritet. Tenk så sunt det var for han hetero fyren å være en del av en heterofil minoritet, om enn bare for en ettermiddag. Å vise fram, og stille spørsmål ved de normene som vi hele tiden styrer etter - det er så viktig.

Feiringen av Pride er blant annet med på det. Å hjelpe folk som har det trygt og behaglig inne i majoriteten med å være normkritisk. Han fyren som jeg møtte får forhåpentligvis en dypere forståelse for hvordan det er å alltid bli møtt med antagelsen om at kjæresten din er av det motsatte kjønn. Enten det er blant venner, i helsevesenet eller på skolen.

Pride hjelper oss med å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig er, eller bør være, det normale. Åpner rommet for alle de som i hverdagen føler seg begrensa av storsamfunnets syn på hva som er vanlig. Og derfor er det jeg håper mest, hvert år når Pride feires, at det lille dyttet den årlige feiringa er tar oss lenger fram i hele det påfølgende året. At Pride hvert flytter storsamfunnet et skritt framover.

Ja, Pride hjelper oss å stille spørsmålstegn ved måtene vi er på, med oss selv og hverandre.

Pride er feiring. Av de seirene den skeive bevegelsen har kjempa fram. Med hardt arbeid, med mot og risiko for egen sikkerhet. Vi feirer toleransen, mangfoldet og kjærligheten. For de av oss som ikke selv har stått i frontlinja i den kampen, men nyter godt av å leve i et bedre samfunn etterpå - ja, så er det en ære å få være med på å feire.

Også må Pride være en påminnelse om de kampene som fortsatt gjenstår. I Norge og i verden. Jævla homo er det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Transpersoner er overrepresentert på selvmordsstatistikken. De som ikke finner seg til rette i de to tradisjonelle kjønnskategoriene får fortsatt ikke sin identitet anerkjent i norske pass. På grunn av legning, kjønnsidentitet og seksuell orientering forfølges fortsatt folk. De drepes og tortureres. Også av myndigheter. I Norge finnes det krefter på frammarsj som forsøker å sette oss tilbake.

Dette er bare blant noen av de åpenbare grunnene til å markere Pride. Og å gå i parade. Også er hver og èn av de som ikke er her, de som ikke går, de som ikke lever ut sin identitet eller kjærlighet en grunn til å gå. Det finnes mange av dem. I verden. I Norge. Her på Vestlandet.

Jeg gleder meg til å gå. For seirene, og for kampen som gjenstår. Vi i Miljøpartiet De Grønne syns det er fantastisk at vi også i Stavanger får gå i parade. Takk for at vi får være med.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar