Det er skikkelig bra at Arbeiderpartiet fremmet forslag som gjør at enkelte planlagte tvangsreturer kan stanses, og at kriteriene endres litt når det skal vurderes å gi midlertidig opphold til barn i framtida. Men, tenker nå, når saken har stilna litt de siste dagene, at dette ikke må bli et hvileskjær. Det kommer fortsatt til å bli gitt midlertidig opphold til barn som kommer aleine til Norge. Det er problematisk. Faktisk er dette imo noe av den aller mest problematiske politikken vi påfører folk her i landet.
Fortsatt kommer barn til å stikke av fordi det virker som et bedre alternativ for dem enn å vente på tvangsretur. Barna som stikker av skjer det fæle ting med. Noen lever på gata. Noen havner i prostitusjon. Mange blir ofre for voksne med slemme hensikter. Vinningskriminelle, overgripere og menneskehandlere. Det skjedde før 2015. Det kommer til å skje igjen, så lenge vi har denne ordningen. Så de av oss som er motstandere av denne ordningen må fortsette å kjempe mot den. Argumentene for å beholde ordningen er hovedsakelig to. Jeg mener begge er svake.
1. Det første argumentet er at det er nødvendig å beholde ordningen av hensynet til å få kommunisert at vi har en streng (men rettferdig?!) innvandringspolitikk. Vel, jeg nekter å gå med på at streng innvandringspolitikk står og faller på om man praktiserer midlertidig opphold på enslige asylsøkende barn eller ei. Vi snakker tross alt i alle tilfeller om en veldig liten gruppe. Vi kan utøve særdeles streng politikk overfor voksne mennesker, uten at vi beholder denne ordningen.
2. Det andre argumentet går ut på at det, i et slags nytteetisk perspektiv, er det moralsk riktig å gjøre. Hvorfor? Fordi målet er at færrest mulig barn lider. Da går argumentet omtrent slik: om Norge gir opphold til alle barn som kommer aleine til Norge så vil det sende signaler. Signaler vil føre til at flere barn sendes ut på flukt. Barn på flukt lider. Norge bør ikke sende ut et signal om at vi er et attraktivt ankomstland for enslige barn på flukt, fordi da vil flere barn havne på flukt, og dermed vil flere barn lide. Men dette argumentet står og faller på premisset om at signalene vi sender ved å _ikke_ gi barn midlertidig opphold er en så sterk "pull-faktor", at det faktisk fører til at mange flere barn enn de som ellers ville lagt ut på flukt, ender på flukt. Enn så lenge har jeg til gode å se noe god empiri på at bestemmelsene om midlertidig oppholdstillatelser for barn som kommer til Norge, er en så sterk pull-faktor når flukten skal forklares, at dette argumentet blir tilstrekkelig.
For meg blir det derfor åpenbart at det er vanskelig å forsvare både at denne ordningen ble innført, og at den ikke avskaffes.
Kommentarer
Legg inn en kommentar