Anna Kvam

Det settes jevnlig søkelys på hvordan offentlige personer rammes av hets og trusler i kommentarfelt. Nettavisen, som siste i rekka, har valgt å stenge sine egne kommentarfelt. Tidligere i år brukte redaktør Gunnar Stavrum denne avgjørelsen til å  fremstå som ansvarlig i møte med hat på nett. Men hans avgjørelse er ingen ren heltedåd. Både politikere, kunstnere, bloggere og forfattere, for å nevne noen, rammes hardt av hets og trusler på internett. Vi vet stadig mer om omfanget av fenomenet og konsekvensene det har for offentlige personer. Senest i vår lanserte Amnesty en rapport som undersøker hvordan kvinnelige politikere rammes. Funnene var nitriste. Ikke bare er det svært belastende for enkeltpersonene som rammes. Samfunnet går glipp av viktige stemmer. For ja, det finnes dessverre mange av de som rett og slett trues eller hetses ut av det offentlige ordskiftet. Dette er nedslående saker. Kanskje særlig er det leit for de som håpet at en slags demokratisk meningsrevolusjon

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val