De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna.

Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner.

Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når politikerne ikke følger opp. Derfor er det risikabelt for politikere å svikte på saksfelt hvor det finnes mange sterke pårørende. Helsevesenet for eksempel. De aller fleste av oss er enten pasienter eller pårørende til pasienter i løpet av livet. Derfor utgjør vi i sum en mektig velgergruppe.

Fagforeningene er et annet viktig eksempel. De er en sikkerhetsventil. En organisert kraft som kan si fra når noe ikke er som det skal. En kraft som kan aksjonere, saksøke og streike. Næringslivet har ressurser til å drive lobbyvirksomhet. Det samme har interesseorganisasjoner for ulike pasientgrupper. Foreldre kan organisere seg når barnehager eller skoler ikke leverer på det de skal. Barnehageopprøret er et eksempel på det. At noen har mange pårørende eller organisasjoner som kjemper deres sak bøter selvsagt ikke på alle problemer, met hjelper et stykke på vei. Det legger et press. Men det er noen mennesker i Norge som er ekstra sårbare i møte med urett, fordi de mangler muligheter til å utøve et sånt press på de som sitter med makta.

Noen eksempler: mennesker som er sliter tungt med rus og psykiatri. Barn plassert under barnevernets omsorg. Enslige mindreårige asylsøkere. Straffedømte som sitter på isolasjon. Før jeg fortsetter er det viktig å si to ting: for det første er ikke disse gruppene like, og folka som faller under disse kategoriene er ikke svake. Mange av dem er veldig sterke. Men gruppene har et par viktige fellestrekk: de utgjør hver for seg i ikke så veldig mange mennesker. For det andre mangler de ofte pårørende som er en del av et større pårørendefellesskap, og mektige organisasjoner som kjemper deres sak. Det gjør dem ikke bare sårbare. Det gjør også utsiktene til å få til politisk endring, på vegne av dem, dårlig. Aftenbladets omfattende reportasje om Siw er et eksempel på hvor omfattende systemsvikten kan bli når nesten ingen føler seg forpliktet eller presset til å hjelpe. De breie lag av samfunnet merker det ikke på kroppen om politikerne svikter en som Siw, eller svikter en femtenåring som sitter på tvangstiltak på statlig barnevernsinstitusjon. En del av disse menneskene er rett og slett prisgitt seg selv, pressen og få enkeltmenneskers velvilje i kampen for forandring.

Derfor er opprøret som har fått emneknaggen «Hei Erna» helt nødvendig. Dette er en melding fra barnevernsansatte over hele landet til statsministeren. Ansatte forteller om et massivt arbeidspress, stort omfang av sykemeldinger og nyansatte som bruker flere år på å venne seg til arbeidsomfang og arbeidstempo. Oppropet som nå rulles ut er både et rettmessig varsku fra en særdeles viktig gruppe arbeidstakere. Det er også et varsku på vegne av de de skal hjelpe: barn som utsettes for vold og overgrep. Dette er den beste muligheten på svært lenge til å få myndighetene til å føle seg forpliktet til å forbedre betingelsene barnevernsansatte jobber under.

Det er viktig å presisere at jeg med dette resonnementet ikke mener å si at barn og ungdommer er ute av stand til å tale sin egen sak, eller at ingenting virker som det skal i barnevernet. Det finnes utallige eksempler som viser den utrolige styrken enkeltindivider har til å formidle sin egen historie og å kjempe for et bedre liv. Det dette handler om er tilgangen på de rent formelle virkemidlene til å sette makt bak krava. For barn under barnevernets omsorg ikke har stemmerett. Hadde de hatt det, så er de stadig ikke mange nok til å påvirke kjøttvekta ved valg. Det gjør det dessverre lite risikabelt for makthavende politikere ikke å prioritere deres interesser særlig høyt.  

Nå blir spørsmålet om kraften de barnevernsansatte mobiliserer kan forandre dette. Den bør gjøre det. Tilsyn på tilsyn bekrefter den hverdagen de ansatte varsler om. En hverdag som de siste åra har vært preget av at antallet bekymringsmeldinger har økt dramatisk. Da trengs det flere folk.

Og la oss selv om hva vi egentlig snakker om, når vi snakker om de barnevernsansattes hverdag: mennesker som møter de som utsettes for urett og svikt i omsorg som enkelte av oss knapt kan forestille oss. Vi snakker om de som står i frontlinja når samfunnet skal forsøke å bøte på uretten. Et landskap hvor ingenting er svart-hvitt, men alt er vanskelig og sårt. Enten pressen kan rapportere om barn som blir separert fra biologisk familie for tidlig, barn som blir tatt ut av farlige hjem altfor sent, eller institusjoner hvor ansatte ikke følger opp godt nok, så er det uttrykk for en større kompleksitet og ikke minst: en arbeidshverdag for barnevernsansatte preget av både fysiske og psykiske påkjenninger.  

Når vi leser om Glassjenta, eller om Barnevernsbanden i Kristiansand eller om Mona som nå kjemper for erstatning, er det lett å trekke et sukk eller stønn over de ansatte. De som har gjort feil. De som grep inn for sent eller for tidlig eller ikke grep inn på riktig måte. Og selvsagt gjøres det feil. Som på alle arbeidsplasser. Men vi skal også minne oss selv om at de som nok har det aller tyngst når de leser disse sakene, foruten barna og de pårørende, er de som hver dag frykter å bli en del av en slik sak. Bli den som ikke forhindret en eskalering av en kriminell løpebane,  Det er dette «Hei Erna» handler om. At det er vondt å gå på jobb når man veit at jobben ikke gjøres optimalt, men er ute av stand til å endre situasjonen.

La oss også minne oss selv om hva hverdagen til de som står i frontlinja er. Noen av dem er ufaglærte og satt til å passe på kriminelle, rusavhengige tenåringer på tvangstiltak. Enkelte av disse frykter kanskje for egen helse. Det er ikke mer enn et par år siden en barnevernsansatt ved en slik institusjon ble drept på jobb. Enkelte er saksbehandlere i små kommuner hvor de sosiale sanksjonene man møter ved å utøve jobben sin er massive. Andre er mellomledere med et så stort arbeidspress at de ikke får utøvd den opplæringa og oppfølginga de vet sine ansatte trenger i en arbeidshverdag preget av vanskelige avgjørelser og vanskelige menneskemøter. Så finnes de dem, som NRK fortalte om, som blir oftere sykemeldt når de får bedre kompetanse. I Stavanger har sykefraværet blant barnevernsansatte gått opp når de har fått kompetanseheving gjennom kursing. Grunnen? Å ikke kunne gi tilstrekkelig oppfølging til barna og ungdommene som trenger det, blir verre jo mer kunnskap man har om hva de egentlig trenger.

Vi må anta at alle disse menneskene er i jobbene sine fordi de vil utgjøre en forskjell. Vi må også anta at når deres arbeidssituasjon er uholdbar, så utgjør det en risiko for dem som er prisgitt de barnevernsansattes arbeidsinnsats: barna.

«Hei Erna» er ikke derfor «bare» et opprop om arbeidstakeres rettigheter. Det er også et varsku om at en av de gruppene i samfunnet vårt som systematisk mangler gode hjelpere, trenger en bedre politikk enn det de får i dag. Og med bedre politikk menes dette: myndigheter, på øverste nivå, som føler seg akkurat like forpliktet til å sikre god barnevernsdrift som god skole- og barnehagedrift. Og i denne sammenhengen er det viktigste spørsmålet: Hvorfor finnes det ingen bemanningsnorm i barnevernet? Hvorfor brukes ikke det kanskje aller viktigste styringsverktøyet nasjonale politikere har overfor kommunene? Det ønsker initativtakerne bak «Hei Erna» svar på. Og det bør også resten av samfunnet ønske oss. Ikke fordi vi alle rammes like hardt om denne politikken feiler. Men fordi vi har en plikt som samfunn til å beskytte barn og ungdommer mot omsorgssvikt. Fordi vi aldri vet når vi selv eller noen vi kjenner kanskje kan komme i en situasjon hvor det vi trenger aller mest er barnevernsansatte som har overskudd når de er på jobb. Vi kan aldri vite hvem av oss som blir en av de som det er lett for myndighetene å glemme.