Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige. 

De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land.

I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. Jonas Gahr Støre, Nikolai Astrup og Lan Marie Berg var blant politikerne du kunne oppdage blant de 50.000 paradedeltakerne. Forsvaret, Kriminalomsorgen, Nordea, Universitet i Oslo og BI var blant de svært mange institusjonene som deltok. Gjennom uka i forkant hadde både Rådhuset og Politihuset heist regnbueflagget. Statsråd Ropstad vil likevel ikke delta i paraden. Begrunnelsen? Han er uenig i det “politiske budskapet”. Stortingsflertallet stemte ned forslaget om å heise regnbueflagget fordi Pride er en “politisk markering”. Disse forklaringene holder ikke vann.

Premissene Ropstad og stortingsflertallet tar utgangspunkt i, er at Pride-paraden først og fremst er en politisk markering av standpunkt enkeltsaker arrangøren, FRI, forfekter. Eksemplene KrF-statsråden har trukket fram er: avvikling av sexkjøpsloven og legalisering av surrogati. Jeg antar at det er de samme type sakene stortingsflertallet har hatt i tankene når de har brukt prinsippet om at Stortinget som institusjon ikke skal drive politisk markering, til å si nei til å heise regnbueflagget. Men for alle som har deltatt i paraden, og alle som så hvor mangfoldig massen av deltakere var, blir det åpenbart: det som forener deltakerne i Pride-paraden er ikke saker med tydelig partipolitisk slagside. Pride-deltakerne forenes av kampen for retten til å elske og å være seg selv. 

At dette, kjærlighetsfesten for dem som har blitt nektet kjærlighet, er kjernen, blir åpenbart når man ser på hvordan markeringen av Pride foregår. Når hundrevis av medlemmer av Arbeiderpartiet går i Pride er det umulig å tro på at det finnes et implisitt krav om tilslutning til FRI i spørsmålet om surrogati, for å få gå i paraden. Har Jonas Gahr Støre fått ett eneste spørsmål om hvorvidt han burde holdt seg unna paraden fordi han leder et parti som ikke går inn for legalisering av surrogati? Ikke såvidt jeg har fått med meg.

Eller ta politiet, som håndhever sexkjøpsloven. Kunne de deltatt i paraden om deltakelsen først og fremst ble assosiert med et spesifikt politisk standpunkt knyttet til denne saken? Neppe. Såvidt jeg vet tar ei heller BI, Oslo kommune eller OsloMet standpunkt i konkrete politiske saker, det være seg om sexkjøpslov, surrogati eller helt andre ting. Likevel stilte alle disse institusjonene i paraden. Poenget er: både stortingsflertallet og Ropstad har laget seg en mening om hva Pride er basert på teori, snarere enn empiri. At Politihuset heiser regnbueflagget, at så mange ulike institusjoner går i Pride, at både offentlige ansatte og private bedrifter stiller med faner, det tyder på èn ting: stortingsflertallet og Ropstad tror feil om hva det innebærer å markere Pride og hva Pride har blitt.

Dagbladet-spaltist Tonje Gjevjon uttrykte støtte til stortingsflertallets avgjørelse om ikke å heise regnbueflagget. Hun sammenlignet markeringen med 1.mai og 8.mars og påpekte at det helt ville vært rart av Stortinget å flagge under markeringer med så tydelig politisk slagside. Men Gjevjon gjør feil i å sammenligne Pride med 1.mai og 8.mars. For Pride har ikke en partipolitisk slagside på samme måte som 1.mai og 8.mars. Det kan godt hende at mange, særlig de som går i toget for å markere kampen for rettigheter som enda ikke er tilkjempet, at Pride burde ligne mer på 8.mars-toget i form. Men det er ikke det påstanden til Gjevjon eller Ropstad går ut på, at noen ønsker at Pride lignet mer på 8.mars. Påstanden er at Pride allerede er en politisk markering av samme format som de andre eksemplene. Folk som var i Oslo sentrum på lørdag vil ha innvendinger mot den virkelighetsoppfatningen.

Å delta i Pride-paraden handler, for mange, først og fremst om å markere at vi fortsatt må kjempe for noe så harmløst som at alle voksne samtykkende skal få elske den de vil, og at folk skal få leve ut identiteten sin. Og derfor ser vi fremtredende politikere fra alle stortingspartier, bortsett fra KrF, i paraden. Derfor er 270.000 av Oslos innbyggere tilskuere og heier på paraden. Ikke fordi de er enige om all politikken FRI står for, men fordi folk flest heier på det grunnleggende budskapet: kjærligheten er fri, og det er dypt urettferdig at enkelte har vært og er frarøvet det å leve den ut. At FRI og en rekke enkeltorganisasjoner også får bruke paraden til å markere standpunkt i flere saker som fortsatt er i spill, skulle bare mangle.

Ingen kan tvinge Kjell Ingolf Ropstad til å gå i Pride-paraden. Men jeg syns fortsatt det er viktig å påpeke at begrunnelsen hans for å la være er ganske dårlig. Enten har Ropstad aldri vært nært nok på Oslo-pride til å ta innover seg at markeringen er noe annet enn det han tror. Eller så syns han det er lettere å forklare sin manglende deltakelse med saker få krever at han skal ombestemme seg i, for å kunne gå i paraden, heller enn å si rett ut at han ikke identifiserer seg med grunnideen: at all kjærlighet på alle måter er like mye verdt.