Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.
 

Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper.

Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunnen? Virkelighetsforståelsen brister på en måte som leder til merkelige konklusjoner: for det første blir det sett vekk fra at det allerede finnes samfunnsforhold som helt åpenbart motiverer folk til å skaffe seg jobb. Denne blindheten, bevisst eller ikke, leder til konklusjonen om at når for få unge er i jobb så må det være slik at de ikke motiveres i tilstrekkelig grad.

Det er påfallende hvordan nøyaktig den samme tankegangen preger politikken for høyere utdanning. Når regjeringen kutter i omgjøringslånet for alle studiepoeng som ikke blir del av en bachelor- eller mastergrad, så er det med begrunnelsen: flere må fullføre graden sin. Hittil har det vært slik at studenter får en studiestøtte hvor rundt halvparten blir gjort om til stipend om du består eksamen tilsvarende 30 studiepoeng per semester.

Nå blir det en langt mindre andel av studiestøtten per semester, som blir gjort om til stipend, hvis studiepoengene til slutt ikke inngår i en grad. Dette betyr i praksis at folk som tar årsstudium, folk som tar fag på toppen av en grad for å bytte studieprogram, folk som “bare” går en halv grad fordi de får jobb, får barn eller på andre måter bidrar til samfunnet (slik som regjeringen ønsker!), skal straffes økonomisk.

Som om det ikke allerede finnes insentiver til å fullføre graden sin. Som om det ikke allerede er gode grunner til å gjøre programmet ferdig, når stadig flere etterspør høyt utdannet arbeidskraft, studiestøtta belønner deg for å bestå eksamen og fullført grad systematisk gir  høyere lønn. Hva med å snu spørsmålet her også: hva kan være grunnen til at folk tar studiepoeng som aldri blir del av en grad? Ofte vil svaret enten være at de har funnet noe annet nyttig å drive med, har tatt et bedre valg om hva de vil studere, eller rett og slett har blitt syke eller ute av stand til å fullføre. 

Like påfallende: begrunnelsene for å endre trygdereglene for flyktninger, ved blant annet å skjerpe botidskravet fra tre til fem år, før rettighetene til en rekke trygdeytelser utløses.

"Vi må oppmuntre flyktninger til å komme i jobb og stå på egne ben", sier Anniken Hauglie. Som om det ikke allerede er åpenbare fordeler ved å komme seg i jobb for flyktninger. Som om flyktninger ikke selv er interessert nok i å stå på egne ben. Som om det ikke finnes noe fra før som taler for å komme seg i arbeid. Vi snur spørsmålet igjen: hva kan være grunnen til at såpass mange flyktninger ikke er i jobb, når fordelene ved å komme seg i jobb er så mange? Kanskje at språkopplæringa er for dårlig. Eller at det fortsatt foregår systematisk diskriminering i ansettelsesprosesser. Eller at traumene fra krig, nød og flukt faktisk er så omfattende at man ikke kommer i jobb, til tross for de insentivene som allerede finnes.

Poenget er ikke kategorisk å skyte ned ethvert forslag til politisk endring som skal sikre høyere sysselsettingsgrad eller å flere til å utnytte åra de har tilgang på studiestøtte. Snarere er det både påfallende og bekymringsfullt at regjeringen er så blind for allerede eksisterende strukturer. Svaret er liksom alltid at vi umulig kan ha fått et hardt nok spark bak, når vi ikke oppfører oss “perfekt”. Regjeringen burde heller litt oftere stille spørsmålet: hva kan være grunnen til at vi ikke oppfører oss slik regjeringen ønsker, når så mye allerede dytter oss retning “perfeksjon”. Svarene vil kanskje gi grobunn for andre, og bedre, politiske virkemidler enn å kutte i AAP, trygdeytelser og stipend til flittige studenter.