Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2016

Når politikken drukner

Publisert i Aftenposten 22.11.2016 Mye har vært skrevet i norske aviser om Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner sin ordkrig på Facebook. Etter at Joner oppfordret i sin "første og siste facebookpost" til å like, dele og donere penger til NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), og for å protestere mot Listhaug. Avisene de lager sak etter sak om hvilket reklamebyrå NOAS hyra inn for å lage kampanje med Joner. Det skrives om hvor mange likes Kristoffer har fått, og hvor mange kommentartråder Listhaug har generert. Om hvem som står bak Sylvis facebooksuksess. Om bildegrafikken Joner brukte, og tonen de to debattantene bruker mot hverandre. I skrivende stund sender en norsk avis direktesending på Facebook, hvor publikum oppfordres til å gi sin støtte til enten Listhaug eller Joner i kommentarfeltet. Tør jeg spørre hvor det ble av politikken? For det er viktige saker det ikke er blitt skrevet noe særlig om siden i går. Kanskje noen aviser burde tatt seg bryet med å lage et l

Matsvinn, forsvinn

En av fem handleposer kastes. Det er en av Norges tristeste statstikker. Heldigvis mangler vi ikke smarte løsninger på dette problemet. I Norge kaster vi ca. 360 000 tonn spiselig mat hvert år. Store deler av svinnet skjer hos produsent og distributør, men det aller meste skjer hos forbrukerne. En av fem poser rett på dynga. De fleste av oss kjenner intuitivt på en fornemmelse som forteller oss at det er galt å kaste mat: kanskje er det arven etter besteforeldrene våre? Kanskje er det vissheten om alle som fortsatt går sultne som skaper følelsen av ubehag? Men sånn rent bortsett fra at det gnager på samvittigheten, hvorfor er det egentlig dumt å kaste mat? Å kaste mat er å sløse med penger. Vi forbrukere taper samlet sett rundt 9 milliarder kroner i året på å kaste spiselig mat. Samfunnet som helhet taper rundt 18 milliarder. Dessuten er matproduksjon en belastningen for miljø, klima, dyra og økosystemer. Landbruket står for enorme klimagassutslipp. Å dyrke jorda er et bety

Hvor er journalistene?

Publisert i Klassekampen 09.11.2016 Denne uka meldte Respons Analyse at 61 prosent av den norske befolkning tror på menneskeskapte klimaendringer. 4 av 10 nordmenn er ikke villige til å bekrefte at de tror menneskelig aktivitet påvirker klima. Det er bekymringsverdig. Klimaendringene som nesten samtlige stortingspartier omtaler som vår tids aller største utfordring. Klimaendringene som 9 av 10 dansker og svensker vil bekrefte er menneskeskapte. Klimaendringene som nesten hele mediebransjen anerkjenner som et stort problem. Samtidig viser en studie omtalt av Aftenposten at klimasaken kun opptar rundt 2% av TV-medienes nyhetsdekning. Er det ikke naturlig å tenke at det er en sammenheng her? Disse tallene gjør at vi må spørre om norske medier skjøtter sitt samfunnsoppdrag godt nok. Er det greit å overlate klimadebatten til spaltene for leserinnlegg og kronikker, hvor politikere, sivilsamfunn og ikke minst bransjeforeninger får herje fritt? Dette spørsmålet gjelder også venstre

Vi trenger et varig vern av Lofoten, Vesterålen og Senja

Fredag skrev VG på lederplass at det vil være riktig å gjennomføre en konsekvensutredning av oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det understrekes at vi alltid har godt av ny kunnskap og at en konsekvensutredning slettes ikke er synonymt med å åpne områdene. Det har VG rett i. VG har også rett i at sannsynligheten er, om vi legger historien til grunn, relativt liten for naturkatastrofer som følge av utslippsulykker i disse områdene. Selvsagt vil det fortsatt være et reelt spørsmål om vi skal være villig til å gå med på noe risiko som helst, men la nå akkurat det gå.VGs standpunkt synes å være at såfremt vi kan konkludere med at risikoen for utslippsulykker er lav, og en konsekvensutredning viser at produksjonsutslippene ved oljeutvinning i disse områdene kan holdes lave - så bør olja hentes opp. Men dette holder ikke. VG gått med på ideen om at det er riktig av Norge å fortsette å utvinne olje så lenge produksjonsutslippene holder seg litt under verdensgjennomsnittet.

Dobbeltstandarder i ruspolitikken

-Erna Solberg og Knut Arild Hareide lot seg imponere. Dette var ingressen i Dagbladets sak om Stokka sykehjem i Stavanger hvor eldre alkoholikere får anledning til å tilbringe siste del av livet på en verdig måte. Siv, Erna, Knut Arild og Trine roser avdelinga hvor beboerne får handle på polet noen ganger i uka, og er sammen når de drikker, og ellers får et verdig pleietilbud som gir dem mulighet til å pleie et sosialt fellesskap og opprettholde en viss personlig autonomi. Dette er veldig bra. Samtidig synliggjør det en sørgelig dobbeltstandard i ruspolitikken. Knut Arild Hareide sier til Dagbladet at tilbudet på Stokka gir beboerne trygghet og verdighet. Han var attpåtil glad han kom på “den riktige dagen” da beboerne hadde vært og handla øl. Det er prisverdig at Hareide roser et tilbud som åpenbart er skadereduserende for brukerne. Samtidig er det vanskelig å glemme at Hareide representerer et parti som står for en fundamentalt annen linje over for mennesker som er avhengig av

Boligpolitikken er urettferdig

Publisert i Aftenposten Si ;D 26.09.2016 Min generasjon er på mange måter utrolig heldig. Vi lever i et samfunn med relativt små forskjeller, en solid velferdsstat og en folketrygd som sikrer oss livsopphold i alle livets faser. Det begynner imidlertid å danne seg et unntak fra regelen om likhet og like muligheter i Norge. Det gjelder boligpolitikken. Det er rett og slett urettferdig at vår foreldregenerasjon har tjent enorme summer penger bare på tilfeldigvis å ha kjøpt bolig på det rette tidspunktet. Det er urettferdig at vi som vokser opp i dag ikke har utsikter til å komme inn på boligmarkedet før kanskje sju-åtte år etter vi er ferdig utdanna, selv om vi sparer penger mens vi studerer. Det kanskje mest urettferdige er at det ikke er tilfeldig at det er blitt sånn. I etterkrigstidens Norge satsa nemlig regjeringen på en sosial boligbyggingspolitikk hvor målet var at alle skulle få mulighet til å eie. Da var boligmarkedet politisk regulert, og man kunne holde prisveksten

47 norske ulver skal skytes. Det er en skam.

Publisert i Dagbladet 25.09.2016 Etter at norske rovviltnemder forrige uke vedtok at 47 norske ulver skal skytes i vinter, har debatten om norsk rovdyrpolitikk fått nytt liv. Blant de som støtter vedtaket er det særlig tre argumenter som stadig løftes fram for å rettferdiggjøre uttak av to tredjedeler av den norske ulvebestanden. Ingen av dem holder vann. Først må vi ha det klart for oss hva det egentlig betyr at to tredjedeler av den norske ulvebestanden skal skytes samtidig som ulvesonen innskrenkes. Med en bestand på under 40 individer vil forutsetningene for sunn reproduksjon svekkes radikalt. I praksis vil dette være et stort steg på vei mot utryddelse av ulv i norsk fauna. Hvorfor mener noen at dette er greit og riktig? Det første argumentet som trekkes fram er at den todelte målsetningen om levende beitenæring og levedyktig ulvebestand, er umulig. Ulven må vike for sauenæringa fordi belastningen på sauebønder og befolkning forøvrig i, og i randen av ulvesonen er for

Ikke feig ut i ruspolitikken

Publisert på rus.no 20.09.2016 Siden 2013 har det vært en tendens i Miljøpartiet De Grønne til å la seg skremme til taushet om egen ruspolitikk. Det er ikke så rart. Mens Actis og Norsk narkotikapolitiforening har svartmalt alle som problematiserer forbudslinja, har partiet fra pressen måttet tåle kjipe karakteristikker på grunn av forslag om å utrede regulering av cannabis og avkriminalisering av rusmidler. Krefter i partiet har villet reversere linja i ruspolitikken, og således gjøre partiet mer spiselig. Men vinden snur i rusdebatten. Da ville det være dumt om De Grønne skulle gå vekk fra sin progressive ruspolitikk. Vi har nemlig hatt rett hele tiden. La oss spole litt tilbake. Det er 2013. De Grønnes byks på meningsmålingene har gitt journalistene hakeslepp. Plutselig konkurrerer alle om å drive mest mulig kritisk journalistikk overfor partiet. Programforslagene om ruspolitikk blir av Dagsrevyen og Aftenposten brukt til å underbygge fortellingen om at De Grønne er et ue

Dette kan vi leve av

Publisert i Klassekampen 16.09.2016 Det skjer en eksplosiv økning i antall nye bedrifter på Vestlandet.  I flere kommuner har etableringen av nye virksomheter skutt i været det siste året. Årsaken? Nedbemanning i offshoreindustrien, lav oljepris og risikokapital til rådighet for smarte hoder. Disse tallene sår tvil på påstandene om at norsk økonomi vil falle sammen uten inntekter fra olje og gass i minst femti år til. Det er på tide at vi roper det høyt: det kan gå veldig godt for Norge selv om vi reduserer vår oljeavhengighet. Men for at et nytt næringsliv skal blomstre opp tidsnok til at vi også kutter klimagassutslipp i en rasende fart, kreves det en annerledes og radikal politikk. Det snakkes egentlig ganske lite om de nye næringene. Offentlig debatt er redusert til en evigvarende kjekling mellom Arbeiderpartiet og Høyre om hvorvidt skattekutt skaper nye jobber eller ikke. Å legge det politiske rammeverket for framtidens fossilfrie næringsliv krever langt mer enn polemikk o

Olje er ikke miljøvennlig

Publisert i Stavanger Aftenblad 14.09.2016 Statoil-sjefen påsto nylig at oljeboring i Lofoten er klimavennlig. Anne Kathrine Nygård Berg omtaler i sitt svar til meg norsk olje som “den mest miljøvennlige oljen i verden”. Premisset for en slik påstand er at det finnes miljøvennlig olje. Hun påstår også [sitat] “(...) ta innover seg hva norsk olje og gass kan bidra med i et klimaperspektiv”, og [sitat] “klimaets store fiende heter ikke gass. Eller olje.”, samt [sitat] “for det er ikke Norges (olje)produksjon som er en del av problemet, tvert i mot er det en del av (klima)løsningen”. Vel, jeg gir Nygård Bergh rett i at hverken hun eller Sætre har brukt begrepet “klimaeventyr”. Men poenget mitt består uavhengig av begrepsbruken: Statoilsjefen og politikere som Nygård Bergh prøver å framstille olje som miljøvennlig . Det levner de innledende sitatene ingen tvil om. Måten de underbygger denne framstillingen på holder fortsatt ikke vann. Det påstås at alle - inkludert FNs klimapan

En falsk oljefortelling

Publisert i Stavanger Aftenblad 07.09.2016 Jeg har vært på oljemessa. Det har på mange måter vært en flott opplevelse å få lære mer om den hittil mest innbringende næringen Norge - og min hjemby - har hatt. På tur med supplybåten Stril Pioner fikk jeg et bittelite innblikk i en arbeidshverdag på sjøen. Den industrielle teknologien i verdensklasse, alle de kloke hodene og sterke armene som sammen utgjør en utrolig arbeidsstyrke har jeg såvidt fått ane omfanget av. Og det er klart at jeg, en miljøpartist, syns dette er lærerikt. Jeg blir inspirert, og forstår rekkevidden av det olja har tilført Norge. Og likevel blir jeg sint. Ikke på arbeidsfolka, ikke på oljeeventyret, ikke på fordums politikere som har lagt rammene for de arbeidsplassene og enorme verdiene vi har fått. Jeg er sint på de som nå forteller en usann historie om olja. De som forteller oss at oljeeventyret er et klimaeventyr. Jeg går nemlig med på at olja har vært viktig for å bygge velferdstaten slik vi kjenner