Hvor er journalistene?

Publisert i Klassekampen 09.11.2016

Denne uka meldte Respons Analyse at 61 prosent av den norske befolkning tror på menneskeskapte klimaendringer. 4 av 10 nordmenn er ikke villige til å bekrefte at de tror menneskelig aktivitet påvirker klima. Det er bekymringsverdig.

Klimaendringene som nesten samtlige stortingspartier omtaler som vår tids aller største utfordring. Klimaendringene som 9 av 10 dansker og svensker vil bekrefte er menneskeskapte. Klimaendringene som nesten hele mediebransjen anerkjenner som et stort problem. Samtidig viser en studie omtalt av Aftenposten at klimasaken kun opptar rundt 2% av TV-medienes nyhetsdekning. Er det ikke naturlig å tenke at det er en sammenheng her? Disse tallene gjør at vi må spørre om norske medier skjøtter sitt samfunnsoppdrag godt nok. Er det greit å overlate klimadebatten til spaltene for leserinnlegg og kronikker, hvor politikere, sivilsamfunn og ikke minst bransjeforeninger får herje fritt?

Dette spørsmålet gjelder også venstresidas dagsavis. Særlig når Klassekampen på lederplass slår fast at det er vårt ansvar overfor kommende generasjoner å sørge for at målene som er satt i Parisavtalen  overoppfylles. Et slikt standpunkt forplikter. Men videre mener Klassekampen at det er en misforståelse når Parisavtalen knyttes til avvikling av norsk oljeindustri. Dette er oppsiktsvekkende. I en håndvending konkluderes det med at Parisavtalen ikke har implikasjoner for spørsmålet om avvikling av norsk olje og gassnæring. Og ikke nok med det. Vi har knapt lest journalistikk i Klassekampen som undersøker sammenhengen mellom globale klimaavtaler og norsk petroleumspolitikk. Hvorfor ikke? En ting er at Klassekampen tar såpass lett på norsk oljeutvinning i et klimaperspektiv.  Mer alvorlig er det at avisa tar dette standpunktet uten å gi det tyngde ved faktisk å gjøre folkeopplysning på problemstillingen det gjelder.

Det pågår nemlig en omfattende diskusjon mellom de som mener nedtrapping av norsk oljeproduksjon vil kutte utslipp globalt, de som mener spørsmålet er irrelevant og de som faktisk mener norsk oljenedtrapping vil øke verdens utslipp. Dette er en av de mest sentrale problemstillingene i diskusjonen om norsk klimapolitikk og norsk oljebransjes framtid. Men hvor er Klassekampens avisartikkel som skiller myter fra fakta og slett bruk av tall fra korrekt belegg? Og hva med klimaforhandlingene? Vil de kollapse igjen hvis Trump er blitt president når denne teksten leses? Og vil Parisavtalen kunne påvirke etterspørselen etter fossil energi uavhengig av norsk petroleumspolitikk? Dette er et uhyre relevant spørsmål for en avis som jevnlig dekker norsk økonomi, industri og næringsliv. Men Klassekampen har hittil knapt nevnt årets klimatoppmøte, som startet i Marokko denne uka.

Det er dessverre nærliggende å tro at dette ikke er det eneste klimaspørsmålet som blir skjøttet dårlig av norsk presse, i og med at over 98% av nyhetsdekningen på TV går til andre saksfelt. Dette er synd med tanke på den delen av befolkningen som fortsatt ikke fester lit til forskningen i en så enormt viktig sak. Det er synd fordi som representant for det andre ytterpunktet i klimadebatten hadde også jeg hatt godt av å lese kritiske artikler som forsøker å gå både bransjeforeningenes og miljøbevegelsens tall etter i sømmene.

Det er synd fordi Klassekampen har vist hva de er gode for under de siste ukenes dekning av klimasøksmålet mot staten. Saken er ikke bare gitt spalteplass i debattflatene, men også viet spennende redaksjonelle oppslag om hva søksmålet innebærer, hvem som støtter det og hvorfor noen er skeptiske. Et annet eksempel er denne ukas særdeles interessante avsløring av at vi ikke er i nærheten av å nå klimamålene som er satt for 2020. Det er av stor interesse at Venstre i tre år har sikret flertall for et regjeringsprosjekt som styrer vekk fra klimamålene som er satt. Dessverre er det sjelden vi ser at politikere blir stilt til ansvar på denne måten når det gjelder klimamålene våre. Det er ikke urimelig å tenke seg en sammenheng mellom denne mangelen på kritikk og det at nordmenn er mindre bekymret for klimaendringer enn dansker og svensker.

Folket, både de klimaengsjerte og etternølerne, trenger så sann informasjon som mulig om norsk klimapolitikk. Denne teksten er en etterlysning etter slik journalistikk, og ikke et forsøk på å diktere Klassekampens redaksjonelle vurderinger, som en ungdomspolitiker selvsagt ikke er rette til å gjøre. Målet er å gi en virkelighetsbeskrivelse som klimaengasjert Klassekampen-leser. Respons Analyse melder nemlig også at mellom 70 og 90 prosent av velgerne på venstresida, mer en gjennomsnittet, tror på menneskeskapte klimaendringer. Da er det ikke urimelig å anta at dette også gjelder et flertall av Klassekampens lesere og at det finnes en stor hunger etter både lokalt og globalt nyhetsstoff om klima og miljø. Vi trenger journalistikk som stiller både oljepolitikere og klimapartier til veggs og kobler politiske mål med politisk handling – og mangel på sådan.