Gå til hovedinnhold

Matsvinn, forsvinn

En av fem handleposer kastes. Det er en av Norges tristeste statstikker. Heldigvis mangler vi ikke smarte løsninger på dette problemet.
I Norge kaster vi ca. 360 000 tonn spiselig mat hvert år. Store deler av svinnet skjer hos produsent og distributør, men det aller meste skjer hos forbrukerne. En av fem poser rett på dynga. De fleste av oss kjenner intuitivt på en fornemmelse som forteller oss at det er galt å kaste mat: kanskje er det arven etter besteforeldrene våre? Kanskje er det vissheten om alle som fortsatt går sultne som skaper følelsen av ubehag?
Men sånn rent bortsett fra at det gnager på samvittigheten, hvorfor er det egentlig dumt å kaste mat? Å kaste mat er å sløse med penger. Vi forbrukere taper samlet sett rundt 9 milliarder kroner i året på å kaste spiselig mat. Samfunnet som helhet taper rundt 18 milliarder. Dessuten er matproduksjon en belastningen for miljø, klima, dyra og økosystemer. Landbruket står for enorme klimagassutslipp. Å dyrke jorda er et betydelig naturinngrep. Urørt natur, unike økosystemer og arter går tapt når vi må beslaglegge stadig større arealer til dyrkning. I tillegg bruker vi levende vesener, dyr, som midler for å nå målet om å få kjøpe og spise kjøtt og meieriprodukter. Dette er ikke argumenter for å legge ned landbruket og slutte med matproduksjon. Tvert imot betyr det at vi bør behandle hver produserte enhet med mat med mye større respekt, samtidig som vi jobber for å redusere utslipp og miljøbelastning fra matproduksjon, og styrker dyrevelferden i landbruket. Maten gror ikke på butikkhyller - den har et fotavtrykk. Å kaste en femtedel er utrolig ineffektivt.
Den gode nyheten er at dette er et problem vi kan løse, og som alle tjener på at vi løser. Grønn Ungdom foreslår tre smarte tiltak politikere kan gjennomføre for å redusere matkastingen:
1. Innfør en matkastelov som påbyr omfordeling av spiselig, usolgt mat!
Hvert år kaster norske butikker 68 000 tonn mat. Tar du en kikk i søppeldunkene bak butikkene, lærer du fort at mesteparten av denne maten er spiselig. Hvorfor skal vi tillate sånt sløseri? Grønn Ungdom vil pålegge butikker å gi bort usolgt, spiselig mat som har gått ut på dato til veldedige organisasjoner og matsentraler. Er den uspiselig skal den gå til dyrefór eller biogass. Frankrike har gjort det, næringen er positiv, flere partier og organisasjoner tar til ordet for det - la oss gjøre det!
2. Gjør datomerkingen bedre!
Det råder stor forvirring rundt datomerkingene «Best før» og «Siste forbruksdag». Dessverre skjønner stadig færre at «Best før»-datoen egentlig ikke sier noe om når maten blir uspiselig. Norske egg er like gode flere måneder etter “best før”-datoen, mens melka kan bli sur både før og etter merkinga. Datomerkingen gjør oss dummere enn vi er. Hovedregelen bør være: lukt, se, smak før du avgjør om du vil spise varen. Vi mener regelverket for datomerking er modent for revidering, slik at vi kan få en ordning som er mer pedagogisk og oppfordrer forbrukeren til å bruke sansene.
3. Mat kan bli dyrere!
Mat er relativt sett billig i Norge. Nordmenn bruker i dag bare rundt 12 % av inntekten på mat, mot 40 % i 1955. Lave priser gjør det utvilsomt lettere å kaste maten enn å ta vare på den. God økonomi i landbruket er også avgjørende for for at bønder skal kunne innrette seg etter strenge miljøkrav, sikre dyrevelferd og effektiv energiutnyttelse. Når vi gjennomsnittlig har råd til å kaste en femtedel av maten vi kjøper er dette en indikasjon på at vi vil tåle noe prisøkning. Vi selvsagt ikke glemme at dyrere mat rammer lavinntektsgrupper svært hardt. Heldigivis er det ingen motsetning mellom det å drive omfordelende skattepolitikk til fordel for lavtlønte og en politikk for redusert matsvinn.
Hvis vi forbrukere i tillegg tenker litt mer med hjertet, nesen, smaksløkene og lommeboka, og hjelper politikerne ta de gode grønne valgene, ja da skal dere se at matsvinnet forsvinner og alle vinner


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…