Gå til hovedinnhold

Dette kan vi leve av

Publisert i Klassekampen 16.09.2016

Det skjer en eksplosiv økning i antall nye bedrifter på Vestlandet.  I flere kommuner har etableringen av nye virksomheter skutt i været det siste året. Årsaken? Nedbemanning i offshoreindustrien, lav oljepris og risikokapital til rådighet for smarte hoder. Disse tallene sår tvil på påstandene om at norsk økonomi vil falle sammen uten inntekter fra olje og gass i minst femti år til. Det er på tide at vi roper det høyt: det kan gå veldig godt for Norge selv om vi reduserer vår oljeavhengighet. Men for at et nytt næringsliv skal blomstre opp tidsnok til at vi også kutter klimagassutslipp i en rasende fart, kreves det en annerledes og radikal politikk.

Det snakkes egentlig ganske lite om de nye næringene. Offentlig debatt er redusert til en evigvarende kjekling mellom Arbeiderpartiet og Høyre om hvorvidt skattekutt skaper nye jobber eller ikke. Å legge det politiske rammeverket for framtidens fossilfrie næringsliv krever langt mer enn polemikk om formueskatten.

Heldigvis er Norge velsignet med en solid økonomi og relativt lave forskjeller. Vi har en lang og forblåst kyststripe, variert natur på land og industriell og teknologisk kompetanse i verdensklasse på flere områder. Summen av dette er at vi har eksepsjonelt gode forutsetninger for å skape et oljeuavhengig næringsliv.

Nettopp fordi vi har et mangfold av menneskeskapte og naturgitte ressurser er det ikke ett svar på hva vi skal leve av etter olja. Likevel vil jeg driste meg til å foreslå noen hovedkategorier vi kan sortere de nye arbeidsplassene under. Den første er fornybar energi. Kraft fra havvind, vind til lands, sol og bølger er en ressurs Norge kan tjene penger på. Enten direkte, ved å produsere selv og eksportere til Europa, eller ved å omstille leverandørindustrien. Kanskje vi skal eksportere teknologi og mekanikk som gjør andre i stand til å bygge vindmøller på havet? Den andre kategorien er fornybare ressurser. Med dette mener jeg ressurser på land og til havs som vi kan utnytte langt bedre enn i dag gjennom både landbruk, havbruk og skogbruk. Den tredje kategorien er reiseliv. Her er det verdt å nevne at veksten allerede er godt i gang. Den fjerde kategorien er landbasert industri, hvor kompetansen fra dagens oljenæring vil kunne komme godt med i framtida. Den femte kategorien er IKT og digital innovasjon. Innenfor denne delen av næringslivet vil mye av den høyteknologiske kompetansen vi besitter i oljenæringa også komme særdeles godt til nytte.

Poenget med å nevne helt konkrete eksempler er å vise at det finnes svar. Det finnes helt konkrete inntjeningsmuligheter etter olja, og nyhetene frai DN, Sysla og Sunnmørsposten viser at noen allerede har begynt. Det neste spørsmålet må være hvordan politikere og næringslivsaktører i samspill skaper nye jobber fort nok. Situasjonen i Norge kan nemlig sammenlignes med den Finland var i før Nokia-konkursen. Så lenge Nokia skapte et flertall av arbeidsplassene i finsk næringsliv var det nemlig lite innovasjon og nyskaping. Dette trenger ikke nødvendigvis å være et problem i seg selv, men kan selvfølgelig gjøre sysselsettingssituasjonen sårbar. En rekke politikere og bransjerepresentanter vil sikkert innvende her at vi ikke trenger å bekymre oss, fordi oljebransjen ikke er konkursutsatt og prisene vil gå opp igjen. Dette er et paradoks. Mange av de samme norske politikerne som uttaler dette har nemlig forpliktet seg til å jobbe målrettet for å redusere etterspørselen etter fossil energi gjennom Paris-avtalen. Det samme har en rekke andre statsledere gjort. Vi kan ikke annet enn å håpe og anta at de lykkes.

Derfor er det ikke bare riktig klimapolitikk, men også på sikt en fornuftig næringspolitikk å begynne den gradvise utfasingen av fossilnæringa nå. Samtidig må vi legge rammer for rekordvekst i nye arbeidsplasser. Da trengs det hardere lut enn redusert formuebeskatning. Samtidig som vi avslutter letinga etter ny olje bør vi stille mer statlig risikokapital til rådighet. Offentlige innkjøpsordninger må benyttes til å etterspørre miljøvennlige varer og tjenester. Vi kan innføre halv arbeidsgiveravgift for nystartede bedrifter og gi Statkraft skattefordeler inspirert av petroleumsskattesystemet. Vi kan legge et nytt skogprogram inn under Innovasjon Norge og gi mer investeringsstøtte til lukkede oppdrettesanlegg for fisk - for å nevne noe. Det avgjørende er hvorvidt vi tør å gjennomføre en skikkelig kursendring. For med en fortsatt ensidig satsning på vedvarende høyt utvinningstempo på norsk sokkel kommer ikke insentivene til å skape nye arbeidsplasser raskt være sterke nok.  







Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…