Gå til hovedinnhold

Boligpolitikken er urettferdig


Min generasjon er på mange måter utrolig heldig. Vi lever i et samfunn med relativt små forskjeller, en solid velferdsstat og en folketrygd som sikrer oss livsopphold i alle livets faser. Det begynner imidlertid å danne seg et unntak fra regelen om likhet og like muligheter i Norge. Det gjelder boligpolitikken.

Det er rett og slett urettferdig at vår foreldregenerasjon har tjent enorme summer penger bare på tilfeldigvis å ha kjøpt bolig på det rette tidspunktet. Det er urettferdig at vi som vokser opp i dag ikke har utsikter til å komme inn på boligmarkedet før kanskje sju-åtte år etter vi er ferdig utdanna, selv om vi sparer penger mens vi studerer. Det kanskje mest urettferdige er at det ikke er tilfeldig at det er blitt sånn.

I etterkrigstidens Norge satsa nemlig regjeringen på en sosial boligbyggingspolitikk hvor målet var at alle skulle få mulighet til å eie. Da var boligmarkedet politisk regulert, og man kunne holde prisveksten på et moderat nivå selv om skattesystemet var laget slik at det lønnet seg å eie. Feilen skjedde noen tiår senere. På slutten av åttitallet ble nemlig det norske boligmarkedet deregulert uten at man tok vekk alle skattefordelene ved å eie både én og to boliger. Dette har ført til at det lønner seg å investere i bolig framfor alt annet. Når veldig mange mennesker vil kjøpe bolig for å investere og leie ut, framfor å bo i den selv, er det klart det blir et misforhold mellom tilbud og etterspørsel. Det er vi som er unge nå som taper.

Så, hvorfor gjør ikke voksenpolitikerne noe med dette problemet? Hvorfor gjør de det ikke litt dyrere å ta opp lån, eller skattlegger de som eier mange boliger litt hardere? Fordi de har malt seg opp i et hjørne. Nesten alle velgerne, hittil, har nemlig tjent på utviklinga, fordi voksengenerasjonen allerede eide bolig da prisveksten startet. Voksenpolitikerne er redd for å gjøre seg upopulære hos de voksne velgerne, og tør derfor ikke gjøre noe med boligproblemet. Det mener vi i Grønn Ungdom er pysete, og kortsiktig. Det vil nemlig bare skape nye problemer om vi får et klasseskille på tvers av generasjoner. Det er dette dagens boligpolitikk i verste fall kan medføre.

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...
1 kommentar
Les mer

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...
Legg inn en kommentar
Les mer

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...
Legg inn en kommentar
Les mer