Den gode skolen

Igår ble PISA-testene lagt fram, og norske elever gjør det visstnok dårlig. Vi gjør det dårlig i matematikk, dårlig i naturfag, dårligere enn svenskene og finnene. "Vi har et realfagsproblem" sier kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. "Lærerne trenger et løft" sier han. Men hva er egentlig problemet i norsk skole? Og hva er egentlig et løft?

Først og frems syns jeg det er pysete av kunnskapsministeren å ikke dykke lenger ned i problemstillingene knytta til skolepolitikken, for å nyansere disse. Han padler rundt på overflaten og snakker om et lærerløft, istede for å belyse mulige årsaker til at lærerens status er altfor lav, og lærerens trivsel på egen arbeidsplass synker. Det er verdt å spørre seg om det at Røe Isaksen unnlater å føre debatten inn på et dypere plan, kanskje er nettopp et av kjennetegnene på den skoleproblematikken han burde bidra til å løse. 

For er det ikke egentlig et paradoks at skolepolitikerne om og om igjen forteller hvor mye som er dårlig med norsk skole, men sjeldent - om ikke aldri - debatterer hva den gode skolen egentlig er for noe. Og da mener jeg for skolens, elevenes og lærernes skyld, ikke for egen politisk vinnings skyld. Er virkelig den norske debattkulturen så platt at ingen makthavere tør å innrømme det nokså åpenbare faktum; at fasitsvaret på god norsk skole finnes ikke per idag? Norsk skoleproblematikk kan deles i to: problematikk på debattnivå og problematikk på innholdsnivå. Her er det verdt å drøfte at sistnevnte muligens forverres av førstnevnte, og dette er skolepolitikernes ansvar. 

Jeg tror vi kan spørre hvem som helst, barn elller voksen, politikere fra Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet eller De Grønne, og alle vil være enige om at skolen er helt spesielt verdifull. Alle vil være enige om at skolen er en av de definitivt viktigste institusjonene vi har i samfunnet. Sammen med foreldrene skal skolen gjøre norske elever til kritiske og evnerike samfunnsborgere, framtidas borgere. 

At politkerne er enige om skolens verdi burde jo være et solid utgangspunkt for en fornuftig debatt om hvordan man skal gjøre skolen best mulig. Dessverre ser det ut til at de fleste skolepolitikerne hopper glatt over diskusjonen om den gode skolen, og befinner seg på heltid i debatten om hvilke virkemidler politikerne skal benytte for å nå toppen. Og hva er egentlig toppen? Er det PISA-test-toppen som er toppen? Jeg bare nevner at lakmustesten på en helhetlig og gjennomgående god skole ikke nødvendigvis er hvorvidt norske elleveåringer scorer bedre enn svenske elleveåringer i algebra. 

Jeg opplever det som om ambisjonen om å nå toppen i internasjonale rankinger er det eneste premisset som er felles for norske skolepolitikere når de diskuterer, og det syns jeg er skikkelig dumt. Når norske elever gang på gang "mislykkes" i internasjonale tester, ser det ut til at politikerne blir grepet av en litt udefinerbar panikk. Resultatet av denne panikken blir skremmende nok en stadig større inngripen fra politikerne og inn på lærerens arbeidsplass. Mer og mer og mer av reformer, løft, prøveprosjekter og rapporteringsrutiner. Mer av alt, i håp om at noe skal virke, og alt blir tredd nedover den norske skolen, elever og lærere i et tempo som vitner om alt annet enn respekt for denne uunværelig institusjonens behovfor kontinuitet. Samtidig beveger vi oss dessverre lenger og lenger vekk fra debatten om den gode skolen. Er det rart veien mot denne blir stadig mer svingete, rotete? Den blir rett og slett preget av politikere som langt overskrider sin kompetanse. Eksempler på dette er innføring prøveprosjekt med anonym retting, karakterer i barneskolen og stadig økende krav til rapportering, uten forskning, uten lærerstab eller elevundersøkelser å støtte seg på? 

Hverken Torbjørn Røe Isaksen, Kristin Halvorsen, en hvilken som helst annen politiker eller jeg, har svaret på nøyaktig hva den gode skolen er. Kjennetegn som trivsel, gode lærere, kreativitet og faglig tyngde kan man enes om, men så lenge man ikke kjenner til den endelige oppskriften på å være sterk - på alle disse områdene - betyr det at vi mer enn noe trenger en både ydmyk og konstruktiv debatt. 

Kjennetegnene på den gode skolen kan være så mangt. I samtalen om denne vil man forhåpentligvis komme nærmere hva som er problematikken i skolen idag. For eksempel frafall i videregående skole, så detaljerte kompetansemål at de snart spiser seg selv, og en papirmølle som snart sluker store deler av lærerens klasseromstid. Kommer man hit vil det være lettere både å peke på årsakene til dårlige prestasjoner, og årsakene til gode prestasjoner. 

Jeg tror det er på tide at norske skolepolitikere innser sine begrensninger i litt større grad. Når sist hørte du liksom en helseminister fortelle en kirurg hvordan vedkommende skulle gjennomføre en hofteoperasjon? Underveis i den forhåpentligvis kommende nyanserte skoledebatten, må man omtale læreryrket med respekt, man må slutte å være skråsikker der magiske løsninger ikke finnes, og man må i felleskap etterstrebe nyansene. Først da vil en trenge dypere inn i hva "realfagsproblemet" er, eller hva "lærerløftet" skal bestå i. 

Toppen av PISA-testene skal ikke være definisjonen på en bra skole, men heller i beste fall en heldig konsekvens av den gode skolen.