Gå til hovedinnhold

Om TFO-ordninga

Onsdag i forrige uke delte olje og energiminister Tord Lien ut 65 letetillatelser til ulike oljeselskaper. "Rekord" skriver norske aviser, "en gledens dag" uttaler næringa, "stø kurs, forutsigbart tempo på norsk sokkel", sier Tord Lien selv, applaudert av sine regjeringskollegaer.

Liens letetillatelser er en videreføring av et sorgens kapittel i norsk tildelingspolitkkk. At regjeringa snakker om stø og ansvarlig kurs, samtidig som de proklamerer rekordtildelinger som "gledelige nyheter", synliggjør en dobbeltmoral som gjennomsyrer oljedebatten. Er det greit å ta ordet "ansvar" i sin munn, når man i samme åndedrett formulerer "jevnt utvninngstempo"?

Men; at enhver som ønsker seg en politikk i klimafavør blir trist når utvinningstempoet ser ut til å øke, er rimelig åpenbart. Onsdagens hendelser illustrerer imidlertid et annet aspekt ved tildelingspolitikken som er svært problematisk i et klimaperspektiv; bruken av TFO-ordninga intensiveres. 

Først: hva i all verden er T(ildeling)av F(orhåndsdefinerte)O(mråder)? Når politikerne deler ut letetillatelser er, eller var, normen at det gjennomføres demokratiske konsesjonsrunder. I disse tilfellene er det Stortinget som avgjør hvorvidt det skal gis letetillatelser på et gitt areal, og hvilket selskap som får tilgangen. Prosessen er demokratisk, og avgjørelsene som tas bygger på konsekvensutredninger av de aktuelle arealene. 

TFO-ordninga ble i 2003 innført som et supplement til den ordinære tildelingsordninga. Formålet var å få inn flere mindre aktører i utvinningsarbeidet på norsk sokkel. I dag er ikke lenger ordninga supplerende, den er nærmest likestilt med de ordinære tildelingsrundene. Dette er problematisk fordi ordninga virker som følger: alle selskaper kan hvert år søke om letetillatelser på alle areal som ikke inkluderes i de ordinære tildelingsrundene så lenge det er forhåndsdefinert som modent. Det stilles imidlertid ikke noe krav om at konsekvensutredninger skal ligge til grunn, når det søkes om letetillatelser. Risikoen for at det gis letetillatelser i miljøsensitive områder er altså tilstede i aller høyeste grad. Det tas heller ikke hensyn til øvrige naturforvaltningsplaner som gjelder for de aktuelle områdene, med mindre området er fullstendig stengt for boring. Her kan det være på sin plass å minne om at Stortinget har vedtatt at alle havområder skal regulerers etter en helhetlig økosystembasert modell. TFO-ordninga kolliderer kraftig med dette vedtaket. TFO-ordninga er i utgangspunktet rimelig miljøfiendtlig, og grenser mot praksis som er uakseptabel i et demokratisk samfunn.

For neste alarmerende faktum er som følger: Tildelingsprosessen går ikke gjennom demokratiske organer. Man skulle tro det var åpenbart at forvaltningen av havområdene våre skal kontrolleres kunnskapsbasert, og ikke minst på en demokratisk måte. Slik er det imidlertid ikke. Den hele og fulle myndighet til å si "Ja" eller "Nei" har  olje og energiministeren i egen person. Dette betyr i praksis at byråkrater i olje og energidepartementet, eller Tord Lien selv, kan strø om seg med letetillatelser etter eget forgodtbefinnende.

Man kunne jo i det lengste håpt på en minister i førersetet, som erkjente hvor klimaskadelig denne ordninga potensielt er. Dessverre ser det ut til at Tord Lien gjør det stikk motsatte. Ikke bare ignorerer han som folkevalgt det faktum at TFO er på grensen til udemokratisk, han utnytter i tillegg situasjonen så godt han kan. Og det kan han altså; 65 letetillatelser, som nå er ute av enhver stortingspolitikers hender, er resultatet. For her kommer vi til finaleproblemet med TFO. Sørgelig nok virker nemlig ordninga slik at tillatelser som er gitt, ikke kan trekkes tilbake, selv om det fremkommer opplysninger om særlig miljørisiko på et spesifikt areal. Kort oppsummert; TFO er lite heldig for klima, utnyttes grovt av oljeapplauderende ministre og skaper potensielt irreversible skader på norsk sokkel. Det er nesten så jeg griner.

Tord Lien er imidlertid ikke den den eneste store stygge ulven. TFO-ordninga har vært brukt av norske politikere i over ti år, og den forrige regjeringa utnyttet den også til fulle. Intensiveringa har pågått jevnt og trutt helt siden 2003, og i dag gis over en tredjedel av alle letetillatelser gjennom TFO. (Og ja, det er her du kanskje spør deg; når sist hørte du SV snakke om TFO? eller hva med Venstre?)

Det er altså ikke bare dagens regjeringspolitikere som må stå til ansvar for at oljeselskaper i dag inviteres inn bakveien, når de får tilgang på norske havområder. Likevel; da Tord Lien proklamerte monstertildelinga i gledens navn, kan man begynne å lure på hvorfor i det hele tatt Tine Sundtoft gidder å gå på jobb om morgenen. Ukult at de rødgrønne ikke avskaffa bruken av TFO, men enda mer ukult at Tord Lien smiler som en unge på julaften når han setter rekord i TFO-tildelinger på en dag. Det slås bunnløse sprekker i illusjonen om "ansvarlig politikk" som regjeringa frenetisk tviholder på.

Jeg lar meg provosere av at det er tyst som i grava fra Venstre og KrF, regjeringspartienes samarbeidspartnere. Både letetillatelsene i seg selv, medienes dekning, eller mangel på dekning, av nyheten og stillheten som hersker blant norske politikere, er alarmerende signaler. Fossilpartienes og fossinæringens interesser fortsetter i 2014 å dominere norsk offentlighet.








Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...