Gå til hovedinnhold
Senk stemmerettsalderen!

NRK rapporterte i fjor sommer en økning i antall eldre som inntar valglistene. Det gjenspeiler utviklingen i velgermassen. Når vi lever lengre blir det flere eldre velgere. Denne tendensen må møtes med et konkret tiltak for å justere balansen i velgermassen. Stemmerettsalderen bør senkes.

Politikk er interessekamp. Den sterkeste interessegruppa er den som teller flest velgere. Da kommer en ikke bort fra at landets eldre garde har blitt en velgergruppe med stadig sterkere innflytelse. Kampen om velgerne er et nullsumspill. Derfra kan vi slutte at når velgergruppe får større muskelstyrke så går det på bekostning av andre velgergrupper.

Frank Aarebrot er en av få som tar utgangspunkt i demografi når han tar til orde for å senke stemmerettsalderen. Han har gått så langt som å foreslå å gi tolvåringer stemmerett. Ikke først og fremst fordi vi må få opp antall førstegangsvelgere eller øke den politiske bevisstheten hos ungdom spesielt. Men fordi det er et begynnende demokratisk underskudd hos de yngre.  

Hvordan har det skjedd? Levealderen har steget, pensjonsalderen har sunket og vi får barn senere. Resultatet er at pensjonistene er en større og sterkere velgergruppe enn for et par generasjoner tilbake. I 2050 vil det være over tre ganger så mange pensjonister per arbeidstaker som i 1950. I min generasjon vil hver arbeidstaker finansiere 4,5 pensjoner hver over skatteseddelen. Det er altså ikke snakk om en moderat endring i velgersammensetning, men en massiv balanseendring.

En skal være forsiktig å generalisere enkeltindividers politiske syn på bakgrunn av alder. Likevel vet vi at det ikke er den yngste velgermassen som oppgir pensjonsutbetalinger som politisk hovedsak. Det er heller ikke pensjonister som oppgir barnehagedekning som viktigste politiske interesse. Da er vi nødt til å ta på alvor det at den yngste velgermassen har fått mindre kjøttvekt i den politiske interessekampen. Det er betimelig å spørre seg hvilke utslag dette har gitt eller vil kunne gi seg i framtidige budsjettprioriteringer.

Når velgermassen er blitt utvidet i den ene enden av skalaen er det rimelig å utvide den også i andre enden. Det kan en løse ved å gi sekstenåringer stemmerett. Til høsten gjennomføres det for andre gang et prøveprosjekt hvor 20 kommuner gir sekstenåringer anledning til å stemme. Etter tilsvarende prøveprosjekt i 2011 laget Institutt for Samfunnsforskning en større rapport om resultatet og hvilke forventninger til prosjektet som innfridde.

Rapporten viste at forsøksprosjektet resulterte i at vi fikk flere unge folkevalgte. Unge ga unge flere kryss og slengere. Dette viser at en av de ønskede effektene ved prosjektet inntraff.

Rapporten påviste også at seksten og syttenåringene seg utover den politiske skalaen tilsvarende gjennomsnittsbefolkningen. At unge sprer seg over hele den politiske skalaen er interessant i sammenheng med det demografiske argumentet. Når den yngste velgergruppa blir tyngre i alle partienes velgermasser blir det en gruppe som alle partiene må lytte til mer til.

At seksten og syttenåringene stemte på hele det politiske spekteret slår dessuten beina under myten om at sekstenåringer ikke er modne nok til å forvalte en stemmerett.

En annen vanlig innvending mot å senke stemmerettsalder er at den da ikke sammenfaller med myndighetsalder. Dette argumentet har et galt premiss; at myndighetsalder skal sammenfalle med alle rettigheter og plikter en har som samfunnsborger. Både aldersgrense på brennevinskjøp, kriminell lavalder er eksempler på at slik er det ikke.

Sist, men ikke minst: å gi stemmerett til seksten og syttenåringer viste seg å være knirkefritt å gjennomføre. Det var ingen praktiske vanskeligheter.  

Vi står da igjen med få ankepunkter mot å senke stemmerettsalderen. Måtte dette valget bli det siste hvor vi bare prøver å la seksten og yttenåringer stemme.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...