Et nødvendig ultimatum

Senk stemmerettsalderen!

NRK rapporterte i fjor sommer en økning i antall eldre som inntar valglistene. Det gjenspeiler utviklingen i velgermassen. Når vi lever lengre blir det flere eldre velgere. Denne tendensen må møtes med et konkret tiltak for å justere balansen i velgermassen. Stemmerettsalderen bør senkes.

Politikk er interessekamp. Den sterkeste interessegruppa er den som teller flest velgere. Da kommer en ikke bort fra at landets eldre garde har blitt en velgergruppe med stadig sterkere innflytelse. Kampen om velgerne er et nullsumspill. Derfra kan vi slutte at når velgergruppe får større muskelstyrke så går det på bekostning av andre velgergrupper.

Frank Aarebrot er en av få som tar utgangspunkt i demografi når han tar til orde for å senke stemmerettsalderen. Han har gått så langt som å foreslå å gi tolvåringer stemmerett. Ikke først og fremst fordi vi må få opp antall førstegangsvelgere eller øke den politiske bevisstheten hos ungdom spesielt. Men fordi det er et begynnende demokratisk underskudd hos de yngre.  

Hvordan har det skjedd? Levealderen har steget, pensjonsalderen har sunket og vi får barn senere. Resultatet er at pensjonistene er en større og sterkere velgergruppe enn for et par generasjoner tilbake. I 2050 vil det være over tre ganger så mange pensjonister per arbeidstaker som i 1950. I min generasjon vil hver arbeidstaker finansiere 4,5 pensjoner hver over skatteseddelen. Det er altså ikke snakk om en moderat endring i velgersammensetning, men en massiv balanseendring.

En skal være forsiktig å generalisere enkeltindividers politiske syn på bakgrunn av alder. Likevel vet vi at det ikke er den yngste velgermassen som oppgir pensjonsutbetalinger som politisk hovedsak. Det er heller ikke pensjonister som oppgir barnehagedekning som viktigste politiske interesse. Da er vi nødt til å ta på alvor det at den yngste velgermassen har fått mindre kjøttvekt i den politiske interessekampen. Det er betimelig å spørre seg hvilke utslag dette har gitt eller vil kunne gi seg i framtidige budsjettprioriteringer.

Når velgermassen er blitt utvidet i den ene enden av skalaen er det rimelig å utvide den også i andre enden. Det kan en løse ved å gi sekstenåringer stemmerett. Til høsten gjennomføres det for andre gang et prøveprosjekt hvor 20 kommuner gir sekstenåringer anledning til å stemme. Etter tilsvarende prøveprosjekt i 2011 laget Institutt for Samfunnsforskning en større rapport om resultatet og hvilke forventninger til prosjektet som innfridde.

Rapporten viste at forsøksprosjektet resulterte i at vi fikk flere unge folkevalgte. Unge ga unge flere kryss og slengere. Dette viser at en av de ønskede effektene ved prosjektet inntraff.

Rapporten påviste også at seksten og syttenåringene seg utover den politiske skalaen tilsvarende gjennomsnittsbefolkningen. At unge sprer seg over hele den politiske skalaen er interessant i sammenheng med det demografiske argumentet. Når den yngste velgergruppa blir tyngre i alle partienes velgermasser blir det en gruppe som alle partiene må lytte til mer til.

At seksten og syttenåringene stemte på hele det politiske spekteret slår dessuten beina under myten om at sekstenåringer ikke er modne nok til å forvalte en stemmerett.

En annen vanlig innvending mot å senke stemmerettsalder er at den da ikke sammenfaller med myndighetsalder. Dette argumentet har et galt premiss; at myndighetsalder skal sammenfalle med alle rettigheter og plikter en har som samfunnsborger. Både aldersgrense på brennevinskjøp, kriminell lavalder er eksempler på at slik er det ikke.

Sist, men ikke minst: å gi stemmerett til seksten og syttenåringer viste seg å være knirkefritt å gjennomføre. Det var ingen praktiske vanskeligheter.  

Vi står da igjen med få ankepunkter mot å senke stemmerettsalderen. Måtte dette valget bli det siste hvor vi bare prøver å la seksten og yttenåringer stemme.