Gå til hovedinnhold

Midlertidig opphold for enslige asylsøkende barn bør avskaffes

Det er skikkelig bra at Arbeiderpartiet fremmet forslag som gjør at enkelte planlagte tvangsreturer kan stanses, og at kriteriene endres litt når det skal vurderes å gi midlertidig opphold til barn i framtida. Men, tenker nå, når saken har stilna litt de siste dagene, at dette ikke må bli et hvileskjær. Det kommer fortsatt til å bli gitt midlertidig opphold til barn som kommer aleine til Norge. Det er problematisk. Faktisk er dette imo noe av den aller mest problematiske politikken vi påfører folk her i landet.
Fortsatt kommer barn til å stikke av fordi det virker som et bedre alternativ for dem enn å vente på tvangsretur. Barna som stikker av skjer det fæle ting med. Noen lever på gata. Noen havner i prostitusjon. Mange blir ofre for voksne med slemme hensikter. Vinningskriminelle, overgripere og menneskehandlere. Det skjedde før 2015. Det kommer til å skje igjen, så lenge vi har denne ordningen. Så de av oss som er motstandere av denne ordningen må fortsette å kjempe mot den. Argumentene for å beholde ordningen er hovedsakelig to. Jeg mener begge er svake.
1. Det første argumentet er at det er nødvendig å beholde ordningen av hensynet til å få kommunisert at vi har en streng (men rettferdig?!) innvandringspolitikk. Vel, jeg nekter å gå med på at streng innvandringspolitikk står og faller på om man praktiserer midlertidig opphold på enslige asylsøkende barn eller ei. Vi snakker tross alt i alle tilfeller om en veldig liten gruppe. Vi kan utøve særdeles streng politikk overfor voksne mennesker, uten at vi beholder denne ordningen.
2. Det andre argumentet går ut på at det, i et slags nytteetisk perspektiv, er det moralsk riktig å gjøre. Hvorfor? Fordi målet er at færrest mulig barn lider. Da går argumentet omtrent slik: om Norge gir opphold til alle barn som kommer aleine til Norge så vil det sende signaler. Signaler vil føre til at flere barn sendes ut på flukt. Barn på flukt lider. Norge bør ikke sende ut et signal om at vi er et attraktivt ankomstland for enslige barn på flukt, fordi da vil flere barn havne på flukt, og dermed vil flere barn lide. Men dette argumentet står og faller på premisset om at signalene vi sender ved å _ikke_ gi barn midlertidig opphold er en så sterk "pull-faktor", at det faktisk fører til at mange flere barn enn de som ellers ville lagt ut på flukt, ender på flukt. Enn så lenge har jeg til gode å se noe god empiri på at bestemmelsene om midlertidig oppholdstillatelser for barn som kommer til Norge, er en så sterk pull-faktor når flukten skal forklares, at dette argumentet blir tilstrekkelig.

For meg blir det derfor åpenbart at det er vanskelig å forsvare både at denne ordningen ble innført, og at den ikke avskaffes.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…