Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.

Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.

En annen forskjell på donasjon av egg og sædceller er at eggdonasjon vil bryte med vår idè om biologisk morskap. Fram til teknologien gjorde eggdonasjon mulig var det sikker kunnskap at kvinnen som føder et barn er dets genetiske mor. Eggdonasjon bryter opp denne sammenhengen. Det er her Sanner og komiteens flertall steiler. Sanner mener vi av hensyn til barna ikke kan tillate dette. At det å påføre barn å være født av en annen kvinne enn sin genetiske mor ikke er moralsk forsvarlig. Men hva mener Sanner egentlig er problemet? Er det vissheten om å være født av en som ikke er genetisk mor? Eller det uvissheten om hvem som er genetisk mor? Om det er det siste han tenker på, så er argumentet svakt. Det er nemlig ingen grunn til å tro at vi skulle rigge lovverket for eggdonasjon annerledes enn for sæddonasjon når det gjelder barns rett til å kjenne sitt genetiske opphav. Om eggdonasjon tillates i Norge burde det være en rett for barnet å få kjenne donors identitet ved fylte atten år.Da står vi igjen med èn mulighet: Sanner mener vi som samfunn ikke kan påføre barn det å vite at en har en annen genetisk mor enn fødemor. Han bør utdype hvorfor denne kunnskapen, for et barn, er skadelig eller vond på en annen måte enn det å vite at det finnes en genetisk far der ute, som ikke er ens forelder.

Videre mener Sanner er at porten åpnes på gløtt for andre, ikke ønskelige, bioteknologier om eggdonasjon tillates. Surrogati for eksempel. Men dette argumentet er lite egnet til å belyse fordeler og ulemper ved ulike modeller for eggdonasjon som ikke involverer surrogati. Dette hoppes det glatt over. Det er like lettvint som når mine meningsfeller påstår at vi må tillate eggdonasjon i Norge fordi det er tillatt i utlandet. Like lite som vi må tillate eggdonasjon fordi andre land gjør det, er det en automatikk i at surrogati må tillates om eggdonasjon blir lovlig.

Forskjellene på eggdonasjon og sæddonasjon er reelle, men det er tvilsomt at de er relevante på den måten Sanner skal ha det til. Prinsipprogramkomitè vil ikke forby sæddonasjon og foreslår og å tillate assistert befruktning for enslige. Da er det vanskelig å se hvilket prinsipp som følges når de ved samme korsvei sier nei til eggdonasjon. Eggdonasjon bør ikke tillates fordi det er politikernes oppgave å gjøre alt for å gjøre at alles reproduksjon blir mulig. Eggdonasjon bør tillates fordi det, innenfor rammene av eksisterende praksis assistert befruktning og sæddonasjon, er urettferdig å opprettholde forbudet.