Høyres
prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke
overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens
leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore
Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet.
For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og
eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et
inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en
uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde
tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble
kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved
prøverørsbefruktning.
Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan
ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen
forskjell på donasjon av egg og sædceller er at eggdonasjon vil bryte med vår
idè om biologisk morskap. Fram til teknologien gjorde eggdonasjon mulig var det
sikker kunnskap at kvinnen som føder et barn er dets genetiske mor. Eggdonasjon
bryter opp denne sammenhengen. Det er her Sanner og komiteens flertall steiler.
Sanner mener vi av hensyn til barna ikke kan tillate dette. At det å påføre
barn å være født av en annen kvinne
enn sin genetiske mor ikke er moralsk forsvarlig. Men hva mener Sanner egentlig er problemet? Er det vissheten
om å være født av en som ikke er genetisk mor? Eller det uvissheten om hvem som
er genetisk mor? Om det er det siste han tenker på, så er argumentet svakt. Det
er nemlig ingen grunn til å tro at vi skulle rigge lovverket for eggdonasjon
annerledes enn for sæddonasjon når det gjelder barns rett til å kjenne sitt genetiske opphav.
Om eggdonasjon tillates i Norge burde det være en rett for barnet å få kjenne
donors identitet ved fylte atten år.Da står vi igjen med èn mulighet: Sanner
mener vi som samfunn ikke kan påføre barn det å vite at en har en annen genetisk mor enn fødemor. Han bør utdype
hvorfor denne kunnskapen, for et barn, er skadelig eller vond på en annen måte
enn det å vite at det finnes en genetisk far der ute, som ikke er ens forelder.
Videre
mener Sanner er at porten åpnes på gløtt for andre, ikke ønskelige,
bioteknologier om eggdonasjon tillates. Surrogati for eksempel. Men dette
argumentet er lite egnet til å belyse fordeler og ulemper ved ulike modeller
for eggdonasjon som ikke involverer
surrogati. Dette hoppes det glatt over. Det er like lettvint som når mine
meningsfeller påstår at vi må tillate eggdonasjon i Norge fordi det er tillatt
i utlandet. Like lite som vi må tillate eggdonasjon fordi andre land gjør det,
er det en automatikk i at surrogati må tillates om eggdonasjon blir lovlig.
Forskjellene
på eggdonasjon og sæddonasjon er reelle, men det er tvilsomt at de er relevante
på den måten Sanner skal ha det til. Prinsipprogramkomitè vil ikke forby sæddonasjon og foreslår og å
tillate assistert befruktning for enslige. Da er det vanskelig å se hvilket
prinsipp som følges når de ved samme korsvei sier nei til eggdonasjon.
Eggdonasjon bør ikke tillates fordi det er politikernes oppgave å gjøre alt for
å gjøre at alles reproduksjon blir mulig. Eggdonasjon bør tillates fordi det,
innenfor rammene av eksisterende praksis assistert befruktning og sæddonasjon,
er urettferdig å opprettholde forbudet.
Kommentarer
Legg inn en kommentar