Klimaomstilling koster, men alternativet er langt dyrere

Publisert i Klassekampen 09.10.2016

Forurenser skal betale. Det mener vi i Grønn Ungdom er et viktig prinsipp. Klimakrisa krever at det blir dyrere å fly, slik at folk heller velger bærekraftige reisemåter, som tog, og slik at det skapes insentiver til å utvikle drivstoff laget på fornybare ressurser. Derfor er det bra at regjeringen forsvarer flypassasjeravgiften, tross Ryanairs sjofle spill.

Men, det er to store problemer med den flypassasjeravgiften vi har fått. For det første er den for lav. NHO anslår at avgiften kun vil kutte en brøkdel av de utspillene som vi må fjerne fra flysektoren. De lange flyreisene våre vil fortsette å nulle ut klimagevinsten av å ta grønnere hverdagsvalg.

Det andre problemet er at flypassasjeravgiften har gjort folk flest så til de graders sinna at utsiktene til å få på plass flere nødvendige klimatiltak synes dårlige. Særlig de tusen som må finne nye jobber fordi billigflyselskapet Ryanair brukte avgiften som påskudd til å legge ned basen på Moss lufthavn Rygge. Men - vi kan ikke gjøre helomvending som Arbeiderpartiet. Vi kan ikke bare støtte de klimatiltakene som folk flest ikke merker, og snu kappen etter vinden når arbeidsplasser står i fare. For omstillingen ut av olje- og fossilalderen kommer folk flest til å merke. Det er det all grunn til å være ærlig om. Samtidig må vi huske at alternativet til å omstille seg vil være langt mer negativt for folk på sikt - også for alle arbeidstakere.

Politikerne, i alle partier, må ta innover seg at den grønne omstillinga de alle i ord ivrer for, kommer til å medføre at arbeidsplasser forsvinner, og at nye arbeidsplasser skapes. Faren er hvis arbeidsplassene fordufter helt uten at styresmaktene har noen effektiv plan, og har gitt norsk økonomi flere bein å stå på i mellomtida.

De nye arbeidsplassene oppstår ikke av seg selv, all den tid vi fortsetter å tilrettelegge for at fossilsektoren skal være drivkraften i den norske økonomien. Det er på høy tid at regjeringa tilrettelegger i langt større grad  for å skape arbeidsplasser i nye sektorer. Da må vi avvikle subsidier til oljenæringa, som leterefusjonsordningen. Vi må vurdere hvorvidt reduksjon i arbeidsgiveravgiften kan være et effektivt grep for gjøre det lettere å skape jobber. Vi må begynne på den jernbanesatsinga som Norge trenger sårt, og vi må prioritere penger til risikokapital slik at noen tør å satse på nye næringer der vi har naturgitte fortrinn og kompetanse - for eksempel havvind. Det viktigste å huske på er at det finnes løsninger - spørsmålet er om noen tør å prøve noe nytt.