Gå til hovedinnhold

Luftfarten må også kutte utslipp


Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det.


Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk av personbil. Når vi også vet at prisen for en slik helgetur lett kan komme nedi  500 kroner tur-retur, så er det åpenbart at vi har med et systemproblem å gjøre. Det er et systemproblem når det alltid er billigst og enklest å velge fossildrevne fly framfor andre alternativer. Når det er billigst og enklest både utenlands og innenlands, for privatpersoner, jobbreisende og varer. Hviler ansvaret for dette systemproblemet på enkeltmennesker? Nei. Det hviler ikke på turister, pendlere eller bedrifter. Som politiker er det ikke min oppgave å fortelle folk at de burde velge annerledes innenfor det systemet som eksisterer. Oppgaven, for en ansvarlig klimapolitiker, er å endre systemet.


Den gode nyheten er at vi, til tross for makthavende politikeres mangel på handlekraft, har effektive virkemidler for å kutte utslippene i luftfartsektoren. For det første må satsningen på forsøk med el-fly bli langt mer ambisiøs. Det er blant annet derfor vi i De Grønne er stolte av å ha foreslått å gjøre Finnmark til testfylke for elektriske fly. Forhåpentligvis er dette et skritt på veien mot et teknologisk gjennombrudd tar oss litt nærmere el-fly som kan brukes kommersielt. Ambisjonen om at et slikt gjennombrudd skjer i Norge mener jeg regjeringen burde ha. For det andre må vi gjennomføre en politikk for drastisk forbedring av alternative transportmidler på de strekningene hvor dette er mulig. Det gjelder en del innenlandsruter, for eksempel Oslo-Bergen. Med riktige samferdselspolitiske prioriteringer kunne reisetiden på Bergensbanen vært redusert ned mot fire timer innen 2025. Dessverre tyder ikke lekkasjene fra regjeringens nasjonale transportplan på at de jernbaneprosjektene som er nødvendige for å nå dette målet, skal prioriteres fort nok.


Vi må også erkjenne at en del av systemproblemet med luftfarten i dag er prisnivået. Det er ingen andre tjenester som er så feilpriset i forhold til den reelle klimakostnaden tjenesten tilsvarer. Om politikerne mener alvor med de klimaforpliktelsene som stortinget har vedtatt etter forslag fra regjeringen, så kan vi ikke opprettholde misforholdet mellom billettprisene på fly og den reelle klimakostnaden. Da vil vi for det første ikke nå klimamålene våre. For det andre er det noen andre som på urettferdigvis blir påført den faktiske kostnaden. Våre barn og barnebarn. Dette handler selvfølgelig ikke om at klimapolitikere ikke liker fly og reising. Det handler om at luftfartsektoren ikke kan unntas de forpliktelsene som vi forventer at både privatbilister, lastebileiere, oljesektor og byggenæring skal være med på å nå. Når sittende politikere til tross for dette ikke tør å innføre den politikken som virker er det mot bedre vitende. Satsing på biodrivstoff er ikke nok. Det totale volumet av flyreiser må reduseres.

Vi skal ikke slutte å reise, men politikerne har et ansvar for å gjøre reisemønsteret vårt mer bærekraftig. I alle fall hvis vi også vil la dagens oppvoksende generasjon ha samme glede av middelhavsstrender og safari. Det handler om å ta vare på reisemålene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...