Gå til hovedinnhold

Luftfarten må også kutte utslipp


Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det.


Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk av personbil. Når vi også vet at prisen for en slik helgetur lett kan komme nedi  500 kroner tur-retur, så er det åpenbart at vi har med et systemproblem å gjøre. Det er et systemproblem når det alltid er billigst og enklest å velge fossildrevne fly framfor andre alternativer. Når det er billigst og enklest både utenlands og innenlands, for privatpersoner, jobbreisende og varer. Hviler ansvaret for dette systemproblemet på enkeltmennesker? Nei. Det hviler ikke på turister, pendlere eller bedrifter. Som politiker er det ikke min oppgave å fortelle folk at de burde velge annerledes innenfor det systemet som eksisterer. Oppgaven, for en ansvarlig klimapolitiker, er å endre systemet.


Den gode nyheten er at vi, til tross for makthavende politikeres mangel på handlekraft, har effektive virkemidler for å kutte utslippene i luftfartsektoren. For det første må satsningen på forsøk med el-fly bli langt mer ambisiøs. Det er blant annet derfor vi i De Grønne er stolte av å ha foreslått å gjøre Finnmark til testfylke for elektriske fly. Forhåpentligvis er dette et skritt på veien mot et teknologisk gjennombrudd tar oss litt nærmere el-fly som kan brukes kommersielt. Ambisjonen om at et slikt gjennombrudd skjer i Norge mener jeg regjeringen burde ha. For det andre må vi gjennomføre en politikk for drastisk forbedring av alternative transportmidler på de strekningene hvor dette er mulig. Det gjelder en del innenlandsruter, for eksempel Oslo-Bergen. Med riktige samferdselspolitiske prioriteringer kunne reisetiden på Bergensbanen vært redusert ned mot fire timer innen 2025. Dessverre tyder ikke lekkasjene fra regjeringens nasjonale transportplan på at de jernbaneprosjektene som er nødvendige for å nå dette målet, skal prioriteres fort nok.


Vi må også erkjenne at en del av systemproblemet med luftfarten i dag er prisnivået. Det er ingen andre tjenester som er så feilpriset i forhold til den reelle klimakostnaden tjenesten tilsvarer. Om politikerne mener alvor med de klimaforpliktelsene som stortinget har vedtatt etter forslag fra regjeringen, så kan vi ikke opprettholde misforholdet mellom billettprisene på fly og den reelle klimakostnaden. Da vil vi for det første ikke nå klimamålene våre. For det andre er det noen andre som på urettferdigvis blir påført den faktiske kostnaden. Våre barn og barnebarn. Dette handler selvfølgelig ikke om at klimapolitikere ikke liker fly og reising. Det handler om at luftfartsektoren ikke kan unntas de forpliktelsene som vi forventer at både privatbilister, lastebileiere, oljesektor og byggenæring skal være med på å nå. Når sittende politikere til tross for dette ikke tør å innføre den politikken som virker er det mot bedre vitende. Satsing på biodrivstoff er ikke nok. Det totale volumet av flyreiser må reduseres.

Vi skal ikke slutte å reise, men politikerne har et ansvar for å gjøre reisemønsteret vårt mer bærekraftig. I alle fall hvis vi også vil la dagens oppvoksende generasjon ha samme glede av middelhavsstrender og safari. Det handler om å ta vare på reisemålene.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…