Berettiget harme berettiger ikke vold

En mann er i Stavanger tingrett dømt for vold mot sin partner. Han har fått strafferabatt fordi han visstnok var "berettiget i sin harme", da han banka opp dama si etter å ha avslørt hennes utroskap. Det gjør meg redd. Og ordene som falt i en radiodebatt i kjølvannet av dommen gjør meg sint: "vi burde alle være enige om at harmen er berettiget i en slik situasjon". Vel, kanskje er harmen berettiget. Men harme berettiger ikke vold. Harme kan forklare vold. Men berettige det sånn uten videre? Nei.

Heldigvis har vi, såvidt jeg har greid å undersøke, ikke en rettspraksis i Norge for å gi denne typen strafferabatter - enn så lenge. Det finnes anledning til å gi strafferabatt. Praksis er, såvidt jeg forstår, at dette benyttes i mer ekstreme tilfeller hvor vold eksempelvis fremprovoseres av andre straffbare handlinger. Men utroskap er ikke en straffbar handling. Umoralsk, kanskje, men ikke straffbart. Og jeg tror dette er en av de to grunnene til at denne strafferabatten skremmer meg. Den er et skritt på veien mot et samfunn hvor handlinger som _ikke_ er straffbare skal berettige handlinger som _er_ straffbare. Å gå med på et slikt premiss virker veldig veldig rart. Hvor skal da grensen gå? Hvilke lovlige handlinger som fremprovoserer vold skal være utgangspunkt for strafferabatt, og hvilke lovlige handlinger skal ikke være det? Partnere kan bedrive all slags faenskap overfor hverandre: utroskap, mobbing, baksnakking, kjefting og utfrysing. Ingenting av dette er ulovlig, og hvordan i all verden skal da grensen trekkes i en rettsal?

Men mest av alt skremmer dette meg fordi jeg ikke et sekund tror eksempelet i denne saken er tilfeldig. Vi hører ikke om vinningskriminelle som får strafferabatt fordi de hadde dårlig råd. Vi hører ikke om råkjørere som får strafferabatt fordi de skulle rekke noe innmari viktig på jobben. Vi hører ikke om rusavhengige som får strafferabatt fordi skuddet de satte var berettiga på grunn av rusavhengighet. Men vi hører om voldsutøvere som får strafferabatt når den de slo var utro. Jeg kan ikke annet enn å frykte at det betyr at vi fortsatt har en sørgelig lang vei å gå i kampen mot vold i nære relasjoner. Når folk skal måtte tvile på om de er medskyldige i volden de utsettes for, uten å ha gjort noe straffbart, så er det noe alvorlig galt.

At det oftest er kvinner som havner i en sånn situasjon er en av grunnene til at jeg skal gå i tog på 8. mars.