Gå til hovedinnhold

Et anstendig samfunn forbyr ikke tigging

Publisert i Rogalands Avis 12.05.2017

Denne uka ble det klart at Sola kommune innfører et tiggeforbud. Kommunepolitikerne trekker fram litt ymse argumenter for vedtaket, men det er tydelig at den mye omtalte NRK-dokumentaren om tigging har spilt en rolle i å aktualisere dette. Dokumentaren som avdekker at tigging brukes av innreisende som et skalkeskjul for annen kriminalitet har opprørt mange av oss. Vi i De Grønne mener likevel at et forbud mot tigging er feil vei å gå.

I et liberalt demokrati er det nemlig veldig rart at vi skal forby en i utgangspunktet harmløs handling, fordi den kan være skalkeskjul for kriminalitet. Diskusjonen hadde vært en helt annen (eller aldri oppstått!) om det gjaldt forbud mot å la folk pusse opp husene sine fordi oppussing av hus ofte er et skalkeskjul for kriminalitet. Vi forbyr hverken frisørsalonger, bilvaskerier eller hoteller, selv om både frisørsalonger, bilvaskerier og hoteller svært ofte brukes til å skjule både hvitvasking av penger, bedrageri og hallikvirksomhet. Hvorfor oppstår det da en debatt om tiggeforbud? Mitt tips er at det er lettere for politikere å forby en aktivitet som bedrives av svært ressurssvake mennesker. En person som tigger har langt dårligere forutsetninger for å ta til motmæle enn en bedriftseier.

Skal vi la være å gjøre noe med kriminaliteten når den skjules av tigging? Nei, selvsagt ikke. Men vi skal heller ikke bli et samfunn som tillater oss å innføre simple forbud mot harmløse handlinger, enten det er fordi vi faktisk tror det er et viktig virkemiddel, eller fordi det er mer behagelig med handlegater uten verdens nød og elendighet i synsfeltet.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...