Gå til hovedinnhold

På tide med et navnebytte, Statoil!

Vi skal ut av oljeavhengigheten. Da er det på høy tid med et navnebytte for Statoil.

Folket eier Statoil. Stortinget har en eierandel på 67% i selskapet, og er dermed hovedaksjonær. I praksis betyr dette at jeg, du og vi - det norske folk - er Statoil-eiere. For oss i Rogaland kommer den direkte eller indirekte tilknytningen, som arbeidstakere, naboer, pårørende, politikere og bybrukere, i tillegg.

Statoil betyr noe for alle oss som har vokst opp i Stavanger på åtti, nitti og totusentallet. Statoil er et symbol. På vellykket forvaltning av den norske oljeformuen. Et symbol på velstand. Et symbol for byen vår. Ikke bare har de aller fleste som vokser opp i Rogaland foreldre, venner eller kjente som jobber i Statoil. Statoil er også tungt tilstede i hverdagen vår som sponsor for noen av Stavangers viktigste kulturinstitusjoner og som vertskap under ONS - for å nevne noe. Og det knyttes en stolthet til Statoil. Og til Stavanger. At Stavanger fikk hovedkontoret til et av de selskapene som gjorde oljeeventyret mulig. Den stoltheten vil ikke lenger automatisk bevare seg selv.

Vi har alt i alt god grunn til å engasjere oss i selskapets framtid. Og nå er det på tide med et navnebytte. Det kommer nemlig til å være vanskelig både å identifisere seg med, og å være stolt av, et selskap som tviholder på oljenavnet når oljealderen går mot slutten.

Å fortsette å tviholde på fossilsatsning, men med et nytt navn, vil ikke sikre Statoil en rolle som ubestriden helt i historiebøkene. Men, et navnebytte er likevel en del av den omstillingen også Statoil under alle omstendigheter inn i. Og til en viss grad er de allerede i gang. Statoil er i gang med satsning på fornybare energiløsninger. Selv om det, enn så lenge, går for sakte, beveger de seg tross alt med små skritt i retning mindre ensidig satsning på fossile prosjekter. Det er ikke nok, men det er et tegn. Også er det det uunngåelige: i løpet av århundret skal verden slutte å slippe ut klimagasser. Ingen scenarier som med en viss grad av sannsynlighet holder oss under 1,5 graders temperaturstigning, tillater utslipp av klimagasser når jeg, som i dag er 22 år, har passert femti.

Verden skal altså avslutte sin avhengighet av det produktet som Statoil i dag først og fremst tjener penger på - oil, olje. Og ja, dette er uunngåelig. Navnediskusjon bør derfor kunne føres (nesten) uten partipolitisk preferanse. Vissheten om at oljealderen innen århundret er omme - den deler alle oppegående politikere (og forhåpentligvis næringslivsledere!) i Norge. Når vi vet hvilken retning vi beveger oss i, og at vi helst skal bevege oss så raskt som mulig ut av oljealderen - er det egentlig ingen gode grunner til å vente med navnebyttet.

StatEnergy, FornybarStat, StatE, StatEL, Statstraum? Eller noe helt annet? Vi trenger et fresht navn som ikke lenger assosierer et av våre viktigste, kanskje aller viktigste, selskap med et produkt som ikke lenger skal brukes. Etter vårt syn bør det skje fort. Statoil har ingen tid å miste om de skal sikre oppslutning, stolthet og godt omdømme.

Så mener jo også vi i De Grønne at et slikt navnebytte burde ledsages av en omstilling av selskapet. Vi er blant de partiene som ønsker å bruke statens eiermakt i selskapet til å ruste det for framtida. Vi mener det i dag ikke lenger er noen tvil om at selskapet gambler med egen framtid. Det er ikke mer enn et par måneder siden Sysla meldte om at Statoil bare siden 2014 har tapt 121 milliarder på utenlandske prosjekter. Også de norske skattebetalernes penger tapes på Statoils feilinvesteringer. Først ble gasskraftverket på Kårstø nedlagt, nå er gasskraftverket på Mongstad også i ferd med å legges ned. Begge gasskraftverkene var enorme prestisjeprosjekter for både Jens Stoltenberg og oljebransjen. Goliat-plattformen kostet over 24 milliarder mer enn planlagt. Yme-plattformen kostet 14 milliarder og kom aldri i drift. Nå skal den hugges opp.

Verst av alt: vi risikerer at det blir verre. Statoil opererer i dag med forretningsplaner som krever at oljeprisen holder seg rundt et nivå som er overoptimistisk. Når det settes i gang prosjekter som krever oljepris langt over det vi kan forvente, med konkurranse fra fornybare energikilder, - ja da er det felleskapets midler som risikeres.

Situasjonen Statoil er i ferd med å påføre seg selv og min generasjon er alvorlig. Det satses tungt på en næring som kloden trenger at vi ikke er avhengige av lenger.  Men det er ikke for seint å snu. Å allerede nå begynne diskusjonen om hva et Statoil uten olje skal hete er riktig. Det vil vise en ambisjon om å bestå som et av våre viktigste selskaper også i en verden som ikke er på vei mot klimakrise.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...