Gå til hovedinnhold

På tide med et navnebytte, Statoil!

Vi skal ut av oljeavhengigheten. Da er det på høy tid med et navnebytte for Statoil.

Folket eier Statoil. Stortinget har en eierandel på 67% i selskapet, og er dermed hovedaksjonær. I praksis betyr dette at jeg, du og vi - det norske folk - er Statoil-eiere. For oss i Rogaland kommer den direkte eller indirekte tilknytningen, som arbeidstakere, naboer, pårørende, politikere og bybrukere, i tillegg.

Statoil betyr noe for alle oss som har vokst opp i Stavanger på åtti, nitti og totusentallet. Statoil er et symbol. På vellykket forvaltning av den norske oljeformuen. Et symbol på velstand. Et symbol for byen vår. Ikke bare har de aller fleste som vokser opp i Rogaland foreldre, venner eller kjente som jobber i Statoil. Statoil er også tungt tilstede i hverdagen vår som sponsor for noen av Stavangers viktigste kulturinstitusjoner og som vertskap under ONS - for å nevne noe. Og det knyttes en stolthet til Statoil. Og til Stavanger. At Stavanger fikk hovedkontoret til et av de selskapene som gjorde oljeeventyret mulig. Den stoltheten vil ikke lenger automatisk bevare seg selv.

Vi har alt i alt god grunn til å engasjere oss i selskapets framtid. Og nå er det på tide med et navnebytte. Det kommer nemlig til å være vanskelig både å identifisere seg med, og å være stolt av, et selskap som tviholder på oljenavnet når oljealderen går mot slutten.

Å fortsette å tviholde på fossilsatsning, men med et nytt navn, vil ikke sikre Statoil en rolle som ubestriden helt i historiebøkene. Men, et navnebytte er likevel en del av den omstillingen også Statoil under alle omstendigheter inn i. Og til en viss grad er de allerede i gang. Statoil er i gang med satsning på fornybare energiløsninger. Selv om det, enn så lenge, går for sakte, beveger de seg tross alt med små skritt i retning mindre ensidig satsning på fossile prosjekter. Det er ikke nok, men det er et tegn. Også er det det uunngåelige: i løpet av århundret skal verden slutte å slippe ut klimagasser. Ingen scenarier som med en viss grad av sannsynlighet holder oss under 1,5 graders temperaturstigning, tillater utslipp av klimagasser når jeg, som i dag er 22 år, har passert femti.

Verden skal altså avslutte sin avhengighet av det produktet som Statoil i dag først og fremst tjener penger på - oil, olje. Og ja, dette er uunngåelig. Navnediskusjon bør derfor kunne føres (nesten) uten partipolitisk preferanse. Vissheten om at oljealderen innen århundret er omme - den deler alle oppegående politikere (og forhåpentligvis næringslivsledere!) i Norge. Når vi vet hvilken retning vi beveger oss i, og at vi helst skal bevege oss så raskt som mulig ut av oljealderen - er det egentlig ingen gode grunner til å vente med navnebyttet.

StatEnergy, FornybarStat, StatE, StatEL, Statstraum? Eller noe helt annet? Vi trenger et fresht navn som ikke lenger assosierer et av våre viktigste, kanskje aller viktigste, selskap med et produkt som ikke lenger skal brukes. Etter vårt syn bør det skje fort. Statoil har ingen tid å miste om de skal sikre oppslutning, stolthet og godt omdømme.

Så mener jo også vi i De Grønne at et slikt navnebytte burde ledsages av en omstilling av selskapet. Vi er blant de partiene som ønsker å bruke statens eiermakt i selskapet til å ruste det for framtida. Vi mener det i dag ikke lenger er noen tvil om at selskapet gambler med egen framtid. Det er ikke mer enn et par måneder siden Sysla meldte om at Statoil bare siden 2014 har tapt 121 milliarder på utenlandske prosjekter. Også de norske skattebetalernes penger tapes på Statoils feilinvesteringer. Først ble gasskraftverket på Kårstø nedlagt, nå er gasskraftverket på Mongstad også i ferd med å legges ned. Begge gasskraftverkene var enorme prestisjeprosjekter for både Jens Stoltenberg og oljebransjen. Goliat-plattformen kostet over 24 milliarder mer enn planlagt. Yme-plattformen kostet 14 milliarder og kom aldri i drift. Nå skal den hugges opp.

Verst av alt: vi risikerer at det blir verre. Statoil opererer i dag med forretningsplaner som krever at oljeprisen holder seg rundt et nivå som er overoptimistisk. Når det settes i gang prosjekter som krever oljepris langt over det vi kan forvente, med konkurranse fra fornybare energikilder, - ja da er det felleskapets midler som risikeres.

Situasjonen Statoil er i ferd med å påføre seg selv og min generasjon er alvorlig. Det satses tungt på en næring som kloden trenger at vi ikke er avhengige av lenger.  Men det er ikke for seint å snu. Å allerede nå begynne diskusjonen om hva et Statoil uten olje skal hete er riktig. Det vil vise en ambisjon om å bestå som et av våre viktigste selskaper også i en verden som ikke er på vei mot klimakrise.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…