Gå til hovedinnhold

De glemte utslippene


Cruiseskip er utslippsmastodonter. De forurenser i vanvittige mengder. Denne uka kommer fire av dem til Karmsund. De burde vært koblet til landstrøm når de ligger til kai.

Cruiseskip bruker rundt 30 tonn drivstoff hvert døgn det ligger til kai. Dette tilsvarer utslippet til 13 000 biler. Det er snakk om enorme utslipp, og forringelse av luftkvaliteten lokalt. Cruiseskipene virvler i tillegg opp havbunnen, og bidrar således til forverring av badevannskvalitet og forringelse av biologisk mangfold i havna.

Det vil ankomme 34 cruiseskip til Karmsund i 2017. En rask utregning viser at disse per døgn vil generere utslipp tilsvarende nesten 442 000 biler. Med dette i mente er det absurd at vi enda ikke har fått på plass landstrøm for cruiseskipene og andre skip, slik at de i stedet kan gå på strøm når de ligger til havn.

Folk liker å dra på tur. Enten det er med fly til Syden, eller fjerne strøk. Eller med et cruiseskip langs kysten her i Norge. Vi i De Grønne vil ikke at folk skal slutte å dra på ferie og oppleve verden. Men vi mener det må føres en nasjonal politikk for å få ned utslippene fra både fly og skipsfart. I dag går ikke utslippene som skjer i internasjonalt farvann eller luftrom på noen staters klimaregnskap. Dette fører til kollektiv ansvarsfraskrivelse. Som et minomum burde Norge internasjonalt være pådriver for at det kommer på plass internasjonale handlingsplaner for kutt av utslipp fra luft og sjøtransport.

Her hjemme er det på høy tid at det satses på landstrøm i alle norske havner. Vi kan ikke lenger overlate ansvaret til kommunene alene.  Når vi vet hvor store utslipp det er snakk om, og i flere tilfeller også skadelig lokal luftforurensing, er det merkelig at ikke staten trår til. De Grønnemener staten burde delfinansiere en stor andel, slik at  alle havner som mottar store cruiseskip kan tilby landstrøm. Det er effektiv klimapolitikk!



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...