Gå til hovedinnhold

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor.
Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.

Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnår ved å gjøre de riktige klimapolitiske valgene , innenfor rekkevidde i morgen. Tidsperioden mellom årsak (å kutte eller ikke kutte tilstrekkelig med klimagassutslipp), og virkning (å møte eller unngå konsekvensene av alvorlig global oppvarming), er veldig lang. Og dermed vanskelig å mobilisere rundt. Vi har på en måte ikke tiden på vår side i møte med klimakrisa.

De som ikke ønsker, ikke vil eller ikke makter å handle har tiden på sin side. Godt voksne politikere som vet at politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp kan bli ubehagelig for enkelte på kort sikt. Men som også vet at konsekvensene av global oppvarming blir mye mer ubehagelig enn politikken som kreves for å kutte klimagassutslipp, men som ikke trenger å bekymre seg for det.  Fordi det ikke er deres generasjon som rammes hardest. De politikerne som unnlater å drive effektiv klimapolitikk i dag, rammes ikke av klimaendringer om 40 år. De politikerne som vil drive effektiv klimapolitikk i dag, risikerer å rammes av misnøye med konsekvensene av å kutte utslipp på kort sikt, allerede i morgen. Skal vi gi opp da fordi dette er vanskelig? Fordi det er en sinnsykt svær jobb å gjøre verden mindre avhengig av kull, olje og gass? Fordi det byr på store utfordringer å løse dette innenfor systemet vi har i dag. Nei det kan vi ikke. Fordi selv om tiden og tidsperioden mellom årsak og virkning ikke spiller på lag med menneskene i møte med global oppvarming, så er vi fortsatt på et tidspunkt i historien hvor vi har tid. Vi har tid. Vi har tid til å ta de politiske valgene som gjør at vi unngår å sprenge togradersmålet. Vi har tid til å gjøre Norge til et foregangsland i verden. Til et av de første landene som lot noe av sin pengegenererende, og klimakrisegenererende, oljeformue ligge – og forsøkte å begynne å løse problemet før vi står til knes i det. Så lenge vi har tid er det uforsvarlig ikke å bruke den.

Jeg tror Norge er et land som er egnet til nettopp det. Å bruke tida godt. I global sammenheng er vi et rikt land med relativt høy tillit mellom befolkning og myndigheter, velgere og politikere. Vi er høyt utdannet og har forvaltet oljeformuen på en smart måte. Takket være framsynte politikere i de etablerte partiene. I en ideell situasjon er det de store styringsdyktige partiene som tar ansvar i en ekstraordinær tid, og tar befolkningen trygt gjennom en omfattende omstilling. Men akkurat nå er de store partiene i ferd med å la tiden renne ut. Det er sikkert mange gode forklaringer på hvorfor de unnlater å handle. En av dem er mangelen på et sterkt nok folkelig krav fra de mektigste velgergruppene. Og nårvi lever stadig lengre får nettopp den eldste delen av befolkningen merkjøttvekt ved demokratiske valg. Den delen av befolkningen som taper minst på at vi unnlater å stanse klimaendringene. Men kravet om handling er ikke ikke-eksisterende. Det finnes et gryende krav om handling fra min generasjon. Og det er rimelig å anta at det finnes et krav fra de som kommer etter oss. I årevis har Klimabarometeret vist at det er unge som bekymrer seg mest for klimakrisa. I Barnas valg fikk SV og MDG ekstremt høy oppslutning sammenlignet med den øvrige befolkningen. Undersøkelser viser ogsåat skoleelever er mer tilbøyelig enn resten av befolkningen til å redusereutvinningen av norsk olje til fordel for global klimainnsats.

Og dette er bakteppet for min konklusjon. Vi lever altså i en tid hvor tiden i utgangspunktet ikke spiller på lag med min generasjon. En tid hvor den befolkningsgruppa som har mest kjøttvekt når stemmene telles er de som i minst grad rammes av mangel på klimapolitikk. Hvor de store partiene vegrer seg for å ta de tøffe valgene fordi de ikke opplever et sterkt nok velgerkrav om effektiv klimapolitikk. Blir konklusjonen min at de over 50 ikke skal få stemme? Selvsagt ikke. At vi ikke bør ha allmenn stemmerett? Selvsagt ikke. At alle stemmer ikke lenger bør telle likt? Nei, jeg mener vi skal gjøre det som står i vår makt for å løse klimakrisa innenfor demokratiet og den allmenne stemmerettens rammer. Konklusjonen min blir at jeg stiller til valg for et parti som går til valg på en politikk som er nødvendig, som barn og unge begynner å kreve, men som er vanskelig å få flertall for - enn så lenge. Som vil tjene en de som ikke enda har stemmerett, og som uheldigvis rammes hardest av mangel på handlekraft i møte med klimakrisa. Konklusjonen min blir å velge Miljøpartiet De Grønne. Jeg mener dette er partiet som er best egnet til å målbære det gryende kravet om offensiv, effektiv og kompromissløs klimapolitikk som finnes der ute. Det partiet som er best egnet til å dytte de store partiene i en grønnere retning. Og konklusjonen min ble, da muligheten bød seg – at jeg stiller til valg. Til tross for at jeg ofte er enig med de som sier at folka på Stortinget bør ha en del ordentlig arbeidserfaring før de blir stortingsrepresentanter. Fordi vi på samme tid i historien er i en situasjon hvor gjennomsnittsalderen blant velgerne blir stadig høyere, samtidig som de største problemene politikerne skal løse vil ramme de yngste og de uten stemmerett hardest - om vi mislykkes.


Godt valg! 

Kommentarer

  1. For å komme igang med innsatsen mot vår tids største utfordring, klimakrisa, trenger vi modige, tydelige og unge politikere på Stortinget, vi trenger deg Anna!

    SvarSlett
  2. Mange tror at MDGs eneste sak er klimakrisen, men slik er det ikke. Den er vår fremste valgkampsak for den nå er den viktigste. MDGs program dekker alle samfunnsområder med en politikk for lykkeligere liv, sosialt ansvar, vern om naturens mangfold, for fred og økonomisk utjevning og slik at jorda vår kan overleveres til fremtidige generasjoner i mye bedre stand enn den er i dag.

    SvarSlett
  3. Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...