I juli under var jeg på
en fest. Der møtte jeg noe folk som hadde brukt ettermiddagen på inne på
festivalområdet til Oslo Pride. Den ene fyren jeg snakka med syntes det hadde
vært moro. Men også litt rart. Som hetero syntes han det var uvant å bli sjekka
opp av så mange menn. Ikke direkte ubehagelig kanskje, men snålt.
Vi prata en stund, også
tenkte jeg etterpå. Tenk hvor viktig det er å at de av oss som tilhører en
majoritet i et lite glimt får kjenne på hvordan det kan være å tilhøre en
minoritet. Tenk så sunt det var for han hetero fyren å være en del av en
heterofil minoritet, om enn bare for en ettermiddag. Å vise fram, og stille
spørsmål ved de normene som vi hele tiden styrer etter - det er så viktig.
Feiringen av Pride er
blant annet med på det. Å hjelpe folk som har det trygt og behaglig inne i
majoriteten med å være normkritisk. Han fyren som jeg møtte får forhåpentligvis en dypere forståelse for hvordan
det er å alltid bli møtt med antagelsen om at kjæresten din er av det motsatte
kjønn. Enten det er blant venner, i helsevesenet eller på skolen.
Pride hjelper oss med å
stille spørsmålstegn ved hva som egentlig er, eller bør være, det normale. Åpner
rommet for alle de som i hverdagen føler seg begrensa av storsamfunnets syn på
hva som er vanlig. Og derfor er det jeg håper mest, hvert år når Pride feires,
at det lille dyttet den årlige feiringa er tar oss lenger fram i hele det
påfølgende året. At Pride hvert flytter storsamfunnet et skritt framover.
Ja, Pride hjelper oss å
stille spørsmålstegn ved måtene vi er på, med oss selv og hverandre.
Pride er feiring. Av de
seirene den skeive bevegelsen har kjempa fram. Med hardt arbeid, med mot og
risiko for egen sikkerhet. Vi feirer toleransen, mangfoldet og kjærligheten.
For de av oss som ikke selv har stått i frontlinja i den kampen, men nyter godt
av å leve i et bedre samfunn etterpå - ja, så er det en ære å få være med på å
feire.
Også må Pride være en
påminnelse om de kampene som fortsatt gjenstår. I Norge og i verden. Jævla homo
er det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Transpersoner er
overrepresentert på selvmordsstatistikken. De som ikke finner seg til rette i
de to tradisjonelle kjønnskategoriene får fortsatt ikke sin identitet anerkjent
i norske pass. På grunn av legning, kjønnsidentitet og seksuell orientering
forfølges fortsatt folk. De drepes og tortureres. Også av myndigheter. I Norge
finnes det krefter på frammarsj som forsøker å sette oss tilbake.
Dette er bare blant
noen av de åpenbare grunnene til å markere Pride. Og å gå i parade. Også er
hver og èn av de som ikke er her, de som ikke går, de som ikke lever ut sin
identitet eller kjærlighet en grunn til å gå. Det finnes mange av dem. I
verden. I Norge. Her på Vestlandet.
Jeg gleder meg til å
gå. For seirene, og for kampen som gjenstår. Vi i Miljøpartiet De Grønne syns
det er fantastisk at vi også i Stavanger får gå i parade. Takk for at vi får
være med.
Kommentarer
Legg inn en kommentar