Gå til hovedinnhold

Appell under Stavanger på Skeivå

I juli under var jeg på en fest. Der møtte jeg noe folk som hadde brukt ettermiddagen på inne på festivalområdet til Oslo Pride. Den ene fyren jeg snakka med syntes det hadde vært moro. Men også litt rart. Som hetero syntes han det var uvant å bli sjekka opp av så mange menn. Ikke direkte ubehagelig kanskje, men snålt.

Vi prata en stund, også tenkte jeg etterpå. Tenk hvor viktig det er å at de av oss som tilhører en majoritet i et lite glimt får kjenne på hvordan det kan være å tilhøre en minoritet. Tenk så sunt det var for han hetero fyren å være en del av en heterofil minoritet, om enn bare for en ettermiddag. Å vise fram, og stille spørsmål ved de normene som vi hele tiden styrer etter - det er så viktig.

Feiringen av Pride er blant annet med på det. Å hjelpe folk som har det trygt og behaglig inne i majoriteten med å være normkritisk. Han fyren som jeg møtte får forhåpentligvis en dypere forståelse for hvordan det er å alltid bli møtt med antagelsen om at kjæresten din er av det motsatte kjønn. Enten det er blant venner, i helsevesenet eller på skolen.

Pride hjelper oss med å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig er, eller bør være, det normale. Åpner rommet for alle de som i hverdagen føler seg begrensa av storsamfunnets syn på hva som er vanlig. Og derfor er det jeg håper mest, hvert år når Pride feires, at det lille dyttet den årlige feiringa er tar oss lenger fram i hele det påfølgende året. At Pride hvert flytter storsamfunnet et skritt framover.

Ja, Pride hjelper oss å stille spørsmålstegn ved måtene vi er på, med oss selv og hverandre.

Pride er feiring. Av de seirene den skeive bevegelsen har kjempa fram. Med hardt arbeid, med mot og risiko for egen sikkerhet. Vi feirer toleransen, mangfoldet og kjærligheten. For de av oss som ikke selv har stått i frontlinja i den kampen, men nyter godt av å leve i et bedre samfunn etterpå - ja, så er det en ære å få være med på å feire.

Også må Pride være en påminnelse om de kampene som fortsatt gjenstår. I Norge og i verden. Jævla homo er det vanligste skjellsordet i norske skolegårder. Transpersoner er overrepresentert på selvmordsstatistikken. De som ikke finner seg til rette i de to tradisjonelle kjønnskategoriene får fortsatt ikke sin identitet anerkjent i norske pass. På grunn av legning, kjønnsidentitet og seksuell orientering forfølges fortsatt folk. De drepes og tortureres. Også av myndigheter. I Norge finnes det krefter på frammarsj som forsøker å sette oss tilbake.

Dette er bare blant noen av de åpenbare grunnene til å markere Pride. Og å gå i parade. Også er hver og èn av de som ikke er her, de som ikke går, de som ikke lever ut sin identitet eller kjærlighet en grunn til å gå. Det finnes mange av dem. I verden. I Norge. Her på Vestlandet.

Jeg gleder meg til å gå. For seirene, og for kampen som gjenstår. Vi i Miljøpartiet De Grønne syns det er fantastisk at vi også i Stavanger får gå i parade. Takk for at vi får være med.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...