Gå til hovedinnhold

Et nødvendig ultimatum

Publisert i Stavanger Aftenblad 14.08.2017

De store partiene står i en grå kø sammen med oljebransjen for å kritisere  De Grønnes oljeultimatum.  Denne uken kom nok en rapport som forteller at Norge ikke kan oppfylle Parisavtalen uten at de  etterfølger kravet vårt. .

De Grønnes oljeultimatum går ut på at vi ikke vil støtte en regjering som fortsetter å lete etter olje på norsk sokkel.  Både Arbeiderpartiet, Høyre og fagbevegelsen peprer oss grønne med kritikk for et slikt krav. De påstår at stans i oljeleting er symbolpolitikk som truer den norske velferden.  Denne uka lanserer klimatenketanken Oil Change International en rapport som viser at de tar feil. Rapporten tar for seg Norges planer for ny oljeutvinning og ser disse opp mot målene i Parisavtalen. Tallene er klare: skal Norge oppfylle vår del av klimamålene, kan vi ikke åpne flere olje og gassfelt. Rapporten føyer seg inn i rekken av vitenskapelig belegg som viser at De Grønnes  politikk er nødvendig om Norge skal kunne stå rakrygget og si at vi er for å unngå 1,5-2 graders farlig temperaturstigning.

Heldigvis står og faller ikke den norske velferden på olje. Det er i all hovedsak høy sysselsetting som finansierer velferdsstaten, sammen med avkastningen fra oljefondet. Fordi oljeavhengigheten nå truer våre arbeidsplasser vil vi legge til rette for å skape fremtidens grønne arbeisplasser nå. De kan finansiere velferdsstaten uten å ødelegge kloden vi bygger den på. Våre naboland klarer seg fint uten oljeinntekter, og det skal vi også gjøre på sikt.

Det er ikke mer enn et par måneder siden Frankrikes nye president fikk flertall for å stanse ny leting etter olje og gass. Andre land har begynt å ta konsekvensene av at olje skaper klimaendringer.  Den virkelighetsfjerne parten i klimadebattener den norske oljetreenigheten -  de store partiene, deler av fagbevegelsen og arbeidsgiverne - som snakker om klima den ene dagen, og fortsatt oljeleting den neste.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…