Gå til hovedinnhold

Flyktningene Listhaug glemmer


Flyktninger var 2015-valgkampens store snakkis. Siden da har antallet asylsøkere til Norge stupt. Men vi kan ikke la diskusjonen stilne selv om migrantene ikke lenger strømmer over våre grenser. Flyktningekrisa er stadig høyaktuell, og den bør ses i sammenheng med klimadebatten.

Det er stadig over 60 millioner mennesker på flukt i verden. I hele sommer har hundretusenvis av mennesker forsøkt å ta seg over Middelhavet. Nå er det Italia som tar imot flest, og de har i månedsvis ropt om hjelp fra sine europeiske medstater. Det som sendte folk på flukt i 2015 fortsetter å sende folk på flukt i 2017. Og derfor er det er minst to to grunner til at vi ikke bør glemme flyktningkrisa.

For det første er vi et privilegert land som har mulighet til å hjelpe flere enn vi gjør i dag. Når vi tar inn færre av de som kommer til Europa nå, betyr det at belastningen på andre land blir større. Norge kan selvsagt ikke ta alle, men vi kunne tatt imot flere enn vi gjør i dag. Før vi får reversert  innstrammingene som ble gjort i flyktningepolitikken i fjor, burde vi ta imot flere kvoteflyktninger. Det kan ta av for noe av presset i nærområdene og ikke minst: være et forsøk på å stanse det raset mot bunnen som nå foregår mellom europeiske land. Nesten alle konkurrerer om å ta imot færrest.

Den andre grunnen til at vi bør holde liv i diskusjonen om verdens flyktningkrise, er at vi bidrar til å forverre den på sikt, gjennom våre utslipp av klimagasser. Klimaendringer skaper allerede ekstremvær, tørke og havnivåstigning. Dårligere kår for matproduksjon og ødelagte hus er de direkte konsekvensene når dette rammer det globale sør. Krig, konflikt og mangel på ressurser er driverne når mennesker forlater hus og hjem. Mangel på ressurser vil bli en stadig større driver om vi ikke stanser klimaendringene.

Det anslås at rundt 200.000 millioner mennesker kan være drevet på flukt som følge av global temperaturstigning innen århundret er omme. Dette kan vi heldigvis stanse. men det krever handling nå. Derfor er noe av det mest ironiske i norsk politikk, at FrP er det partiet som på den ene siden er mest opptatt av å begrense antall flyktninger som kommer til Norge, og samtidig minst opptatt av å kutte utslipp. FrP er en solid bremsekloss på de aller fleste forsøk på å føre effektiv klimapolitikk her til lands.


Dette bør rett og slett ikke regjeringspartiet slippe unna med. FrPs manglende vilje til å diskutere flyktningkrisa og klimakrisa i sammenheng er uansvarlig og dobbeltmoralsk. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...