Gå til hovedinnhold

Flyktningene Listhaug glemmer


Flyktninger var 2015-valgkampens store snakkis. Siden da har antallet asylsøkere til Norge stupt. Men vi kan ikke la diskusjonen stilne selv om migrantene ikke lenger strømmer over våre grenser. Flyktningekrisa er stadig høyaktuell, og den bør ses i sammenheng med klimadebatten.

Det er stadig over 60 millioner mennesker på flukt i verden. I hele sommer har hundretusenvis av mennesker forsøkt å ta seg over Middelhavet. Nå er det Italia som tar imot flest, og de har i månedsvis ropt om hjelp fra sine europeiske medstater. Det som sendte folk på flukt i 2015 fortsetter å sende folk på flukt i 2017. Og derfor er det er minst to to grunner til at vi ikke bør glemme flyktningkrisa.

For det første er vi et privilegert land som har mulighet til å hjelpe flere enn vi gjør i dag. Når vi tar inn færre av de som kommer til Europa nå, betyr det at belastningen på andre land blir større. Norge kan selvsagt ikke ta alle, men vi kunne tatt imot flere enn vi gjør i dag. Før vi får reversert  innstrammingene som ble gjort i flyktningepolitikken i fjor, burde vi ta imot flere kvoteflyktninger. Det kan ta av for noe av presset i nærområdene og ikke minst: være et forsøk på å stanse det raset mot bunnen som nå foregår mellom europeiske land. Nesten alle konkurrerer om å ta imot færrest.

Den andre grunnen til at vi bør holde liv i diskusjonen om verdens flyktningkrise, er at vi bidrar til å forverre den på sikt, gjennom våre utslipp av klimagasser. Klimaendringer skaper allerede ekstremvær, tørke og havnivåstigning. Dårligere kår for matproduksjon og ødelagte hus er de direkte konsekvensene når dette rammer det globale sør. Krig, konflikt og mangel på ressurser er driverne når mennesker forlater hus og hjem. Mangel på ressurser vil bli en stadig større driver om vi ikke stanser klimaendringene.

Det anslås at rundt 200.000 millioner mennesker kan være drevet på flukt som følge av global temperaturstigning innen århundret er omme. Dette kan vi heldigvis stanse. men det krever handling nå. Derfor er noe av det mest ironiske i norsk politikk, at FrP er det partiet som på den ene siden er mest opptatt av å begrense antall flyktninger som kommer til Norge, og samtidig minst opptatt av å kutte utslipp. FrP er en solid bremsekloss på de aller fleste forsøk på å føre effektiv klimapolitikk her til lands.


Dette bør rett og slett ikke regjeringspartiet slippe unna med. FrPs manglende vilje til å diskutere flyktningkrisa og klimakrisa i sammenheng er uansvarlig og dobbeltmoralsk. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…