Gå til hovedinnhold

Parallelllsamfunn i Oslo?

I fire drabantbydeler i Oslo er andelen innvandrere i ferd med å overstige 60%. Helge Andre Njåstad fra FrP sier i dag til Klassekampen at tallene viser at vi er på full fart mot et parallellsamfunn i Oslo. Løsningen på dette påståtte problemet finnes i følge Njåstad i hans egen integreringspolitikk.

Men vent, er vi egentlig på vei i full fart mot parallellsamfunn i Oslo? Og om vi så er, vil FrPs integreringspolitikk rette opp en slik utvikling.

De korte svarene er nei og nei.

Før jeg gir litt mer utfullende svar er det viktig å klargjøre en definisjon. For hva mener vi egentlig med "parallellsamfunn"? Aftenposten har de siste månedene laget en artikkelserie om tematikken, og benytter ofte fire indikatorer på parallelle samfunn, som kan være nyttige å bruke i denne sammenheng. 1) sterk segregering fra majoritetssamfunnet, 2) akutt terrorfare, 3) høy kriminalitet, med særlig vekt på voldskriminalitet og 4) soner hvor politiet er redd for å gå inn.

Et litt lengre svar på det første spørsmålet kommer nå. Det er ikke sånn at de ferske tallene om befolkningssammensetning i Oslo i seg selvviser at vi raser avgårde mot parallellsamfunn. For det er altså slik at innvandrerandelen i flere bydeler i Oslo har steget jevnt og trutt de siste tiåra, uten at vi har utviklet parallellsamfunn av den tyåen som eksisterer i flere europeiske storbyer, målt etter de fire indikatorene jeg nevnte tidligere.

Oslopolitiet uttalte senest i april at innbyggerne i alle Oslos bydeler tar kontakt med sine lokale betjenter ved behov. Politiet nevner endatil at innbyggerne med minoritetsbakgrunn i større grad enn før ta rkontakt med politiet for å søke beskyttelse når vold i nære relasjoner, hatkriminalitet og tvangsgiftemål rammer.

Politiets statistikk over kriminaliteten i Oslo i fjor viser at det er en stødig nedgang i voldskriminalitet og vinningskriminalitet. Vi kan selvsagt ikke utelukke mørketall i denne sammenheng. Samtidig er det ikke til å komme vekk fra at disse tallene bør berolige alle de som frykter en svært sterk sammenheng mellom økende innvandring og økende volds og vinningskriminalitet i Oslo.

Så var det dette med terrorfare. Terrorfare er svært vanskelig å måle. Og det er få i Norge som sitter med presis kunnskap om risikoen for terroranslag til enhver tid. Det er liten tvil om at det har vært en viss forjøyet terrorfare i Norge de siste to årene. Den langvarige midlertidig bevæpninga var et av politiets svar på dette. Det er imidlertid liten grunn til å anta eller påstå at det er høyere terrorfare i Oslo enn det har vært  i andre europeiske storbyer de siste årene.

Den siste indikatoren på parallellsamfunnets eksistens er en svært sterk segregering. Vi kan trygt slå fast at om sterk segregering betyr at innvandrere og barn av innvandrere gjør det veldig mye dårligere på skolen, utdanner seg i mindre grad og har enormt mye høyere risiko for  arbeidsledighet - så finnes det i liten grad denne typen segregering i Oslo. Den finnes i noen grad, ja, men ikke massiv. Nøkkeltall fra SSB viser at innvandrerbefolkningen ligger noe under majoritetsbefolkningen på andel i utdanning og sysselsettingsgrad, men det er ikke snakk om enorme forskjeller og utviklingen går i riktig retning.

Når alt dette er sagt, så skal vi selvsagt passe oss for å bli blåøyde. For det finnes tendenser til utvikling av parallelle samfunn i Oslo. Det finnes barn og ungdommer i byen vår som lider under sterkt sosialt press gjennom æreskultur. Radikalisering er i noe grad på fremmarsj. Enkelte Osloskoler er segregerte i betydningen at det ikke finnes elever med etnisk norsk bakgrunn på disse. Jeg tror imdileritid ikke at vi løser disse høyst reelle problemene ved å drive med regelrett skremsel.

Det er av uvurderlig betydning at vi evner å ta slike problemer på alvor uten at vi må komme med bastante påstander om at Oslos drabantbyer snart kan bli farlige enklaver med lovløse tilstander, i samme åndedrag. Tendenser til parallelle virkeligheter er ille. Men det er politikernes oppgave å understreke forskjellen på tendenser til et parallellsamfunn og tilstedeværelsen av faktiske parallellsamfunn.

I stedet for å bare å nøre opp under en veldig voksende skepsis hos befolkningen, som allerede er bekymret for at vi får flere innvandrere, bør man også passe på å understreke at det er enkelte trekk ved den politikken som er ført i Oslo og i Norge som har fungert tålig greit.- Et eksempel på dette er boligpolitikk med eierlinje som sørger for at befolkningen i Oslo, uansett bydel føler eierskap til sin bolig, sitt nabolag og nærmiljø.

Et annet viktig poeng er at vi faktisk vet altfor lite om hva det er Osl ohar gjort "riktig" sammenlignet med en by som Göteborg, hvor tingenes tilstand er ganske annerledes. Vi må forsøke å finne ut nøyaktig hvorfor det _ikke_ er et tjuetalls uoppklarte skyteepisoder på Ammerud årlig. Eller hvordan politiet relativt sett har greid å oppnå høyere grad av tillit til Oslos innvandrerbefolkning enn i andre skandinaviske storbyer (viktig å legge vekt på relativt her, for det er også et stort forbedringspotensiale i Oslopolitiet hva gjelder metodebruk og problematikk knyttet til raseprofilering). Og hvorfor er det slik at innvandrere i Norge relaltivt sett utdanner seg i nesten like stor grad som majoritetsbefolkninge? Det er blant annet disse spørsmålene vi må besvare for å a) sørge for at vi fortsetter å ikke la parallellsamfunn utvikle seg i Oslo og b) gjøre alt som står i vår malt for å løse de reelle problemene knyttet til hatkriminalitet, radikalisering og æreskultur - for å nevne noe.

Men èn ting er sikkert, og dette blir svaret på mitt andre spørsmål; en god del av FrPs integreringspolitikk kommer ikke til å sørge for å løse de utfordringene jeg har skissert over. Økt bruk av midlertidige oppholdstillatelser, Europas strengeste regler for familiegjenforening og mangel på arbeidstillatelse under asylsøknadsprosess er politikk som ikke vil bedre integreringa i det hele tatt.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...