Olje - igjen.

Jeg er dritlei av å snakke om olje, men det er sørgelig nødvendig. I løpet av den siste uka har jeg foretatt meg to ting, som har gjort at jeg kjenner enda sterkere på hvor spesielt kjip og like tvingende nødvendig oljedebatten er. Det ene jeg har gjort er å reise til Sverige. Det andre jeg har gjort er å finlese Sundvollen-erklæringen, og da særlig kapitlene om miljø, klima og petroleumsvirksomhet. Sørgelige saker. Likevel; oljedebatten er på mange måter en fortelling om Norge, og den er ganske spennende.

Men først tilbake til svenskene: Miljöpartiet i Sverige har 25 representanter i Riksdagen, de har jevnt oppslutning på over ti prosent og de er skikkelig profesjonelle. I Sverige er MPs viktigste prosjekt for kommende år 100% fornybarandel i svensk energitilførsel. Dette fortalte riksdagspolitiker Lise Nordin oss da vi besøkte Göteborg. Etterhvert som vi pratet slo det meg at en fullstendig fornybar energiforsyning, det er noe Norge kan få til. Ikke fordi vi fører en dritbra miljø og energipolitikk, men fordi vi fra naturens side har veldig gunstige forutsetninger. Over 80% av elektrisitetstilførselen i Norge kommer fra vannkraft, og er følgelig ren. Disse tallene var jeg klar over også før jeg snakka med Lise Nordin. Hva var det da som gjorde at jeg hang meg opp i nettopp dette med ren elektrisitetstilførsel? Eller; hva var det denne vannkraftsamtalen fikk meg til å fundere over? Det var nemlig noe jeg plutselig innså: Klimadebatten i Norge er ganske fundamentalt ulik den som føres hos våre nærmeste naboer. Det første Lise Nordin begynte å snakke om var energitilførsel på fastlandet. Et saksområde jeg nesten ikke har ofret en tanke de siste månedene. I Sverige kan faktisk det grønneste partiet ha som hovedsak og utarbeide planer for hvordan krafttilførselen på fastlandet skal bli 100% fornybar. Viktige greier, absolutt. I Sverige er denne debatten selvsagt preget av vanlige politiske uoverenstemmelser, men utover dette er selve saken og diskusjonen på ingen måte kontroversiell. Det er en debatt som åpenbart skal føres, og som folk flest er ganske “innforstått” med. I kjølvannet av denne erkjennelsen slo det meg at det store problemet med norsk klimadebatt er at den fortsatt, i 2014, ikke er akseptert. For klimadebatten i Norge handler ikke om nei-til-atomkraft eller ren-strøm-på-hytta, men om en eksportnæring som vi tjener helt sykt mye penger på.

Det hjelper monner dessverre ikke nok å forsyne den norske befolkning med ren elektrisitet, når den fossile energien vi som stat eksporterer står for utslipp som er over ti ganger så store som samlede utslipp fra hele fastlandet. Her er det på sin plass å nevne at dette utslippsnivået isolert sett heller ikke er bærekraftig. Skulle enhver verdensborger hatt like stort økologisk fotavtrykk som gjennomsnittsnordkvinnen/mannen hadde vi trengt minst tre jordkloder. Tar man dette inn over seg, vil to erkjennelser måtte komme som en naturlig følge: 1. Vi har en stor jobb å gjøre. 2. Vi må snakke om olja.

Klimadebatten i Norge handler om jobber som mange mennesker tjener fryktelig mye penger på. Norge tjener en formue på å intensivere klimakrisa, og deretter formes, eller pulveriseres klimadebatten. Det er vanskelig å snakke om olja fordi folk blir redde og sinte, fordi vi er fryktelig rike - og fortielsen vokser proporsjonalt med redselen for å gi slipp på det man liker, og vi mennesker liker visst den materielle rikdommen veldig godt. At vi både må redusere vårt personlige forbruk, og vri samfunnets energibruk fra fossilt til fornybart, om vi skal ha håp om å løse utfordringer som klimakrise og fattigdomskrise - det er egentlig veldig enkel matematikk. Jordklodeksempelet kan en treåring forstå. Likevel ser det ut til at vi har grodd så fast i en type idé om hva som er det gode liv, at det blir fryktelig vanskelig for både folk flest og politikere mest å ta tak i oljeproblemet. Egentlig er det ganske naturlig. Skal man både ta hensyn til jordklodeeksempelet, og se realitetene i de klimamålene som må gjennomføres, er det en selvsagt erkjennelse at vi må endre forbruksvanene våre, og at olja må fases ut. Likevel; altfor mange politikere ville ikke tatt nettopp ordene i sin munn om det så smalt.

Det er her jeg kommer til Sundvollen-erklæringen. Samarbeidsplattformen til den nye regjerningen er nemlig selve klasseeksempelet på det paradoksale i norsk klimadebatt; mangelen på samsvar mellom ord og handling. I kapitlet om miljø og klima står det svart på hvitt at man må møte klimautfordringene med handlekraft både nasjonalt og globalt. Likevel står det ikke et eneste kløyva ord i hele kapitlet om å redusere utvinning og eksport av fossil energi. Som om ikke dette er nok. I det neste kapitlet står det helt eksplisitt at utvinningstempoet på norsk sokkel må opprettholdes og at petroleumsrelatert forskning må styrkes. Er det da rart at klimadebatten i Norge blir en oljedebatt? Den totale sugende mangelen på vilje til å ta i oljeproblemet fra makthavernes hold, resulterer i at alle som ønsker å forme politikk med utgangspunkt i kunnskapen om at alt henger sammen med alt, alle som ønsker å drive grønn politikk, ender med å måtte mase og mase om olja. Oljemaset fra en miljøbevegelsen vokser i styrke i takt med at fossile makthavere unnlater å nevne problematikken, selv når de "snakker" om klima.

For å sette det litt på spissen; enten orker/gidder/tør/ man ikke ta fatt oljeproblemet, eller så blir man den kjipe typen som ikke snakker om annet enn at olja må ta slutt, og at Norge er et ondskapsfullt land som tjener penger på global oppvarming. Alle som ønsker seg en anstendig klimapolitikk vil fra tid til annen falle inn under denne siste kategorien. Man blir en av de slitsomme folka som vil frata norske innbyggere både arbeid, inntekt og materiell velstand. På et eller annet tidspunkt blir man lei av å være den stemmen. Samtidig tror jeg at det å igjen og igjen tvinges til å rope om olja, gjør at jeg blir i stand til å reflektere over hva vi i Norge kan klare, hva vi kan sitte igjen med, om vi evner å se oss selv litt utenfra. Vi er så vanvittig heldige, og har virkelig vært vanvittig flinke til å forvalte de pengene vi har tjent på en næring som snart må omstilles. Hvorvidt vi evner å gjennomføre dette skiftet beror ikke bare på hvor mange penger ambisiøse eller mindre ambisiøse politikere er villige til å bruke, men mest av alt om hver enkelt av oss blir i stand til å snakke om olja - i fortid.

For oljefortellingen er vitterlig fortellingen om et rikt og heldig folk som nesten ikke er i stand til lenger å se nyansene i begrepet livskvalitet. Tar man jordklodeeksempelet i betraktning vil de fleste bli redde. Vi tvinges til å forstå at vi må endre noe ganske radikalt både på samfunns og individnivå. Vi må gjøre noe med en av de mest dyptliggende ideene vi former hverdagen vår etter: forestillingen om hva som er et godt liv og hvordan vi kommer dit. Klart det er vanskelig å snakke om noe slikt, og klart det krever tid og krefter. Likevel; bruker man litt mer enn fem minutter til å komme over den ubehagelige magefølelsen som følger det faktum at vi må redusere vår materielle rikdom, kommer det kanskje til noen nye tanker. I dagens oljenorge er nemlig ordet livskvalitet uløselig knyttet til ønsket om en stadig økende materiell velstand, og det er dette klimadebatten og oljedebatten i Norge må handle om; nemlig å rokke ved den forestillingen. Hvordan gjør man det?