Burkiniforbudet kan ikke forsvares

Publisert i Dagbladet 25.08.2016

Enkelte franske byer har forbudt bruk av det heldekkende badeplagget burkini på offentlige strender. En slik politikk vil ødelegge en allerede tynnslitt tillit mellom franske myndigheter og deler av den franske befolkning.  

Men ikke nok med det. Burkiniforbudet er ikke bare dårlig integreringspolitikk, det er også svært vanskelig å rettferdiggjøre på et prinsipelt grunnlag.

I et demokratisk samfunn med religionsfrihet skal terskelen for å regulere hvordan folk går kledd være høy. Selvfølgelig er det likevel mulig å rettferdiggjøre enkelte typer reguleringer av folks påkledning i det offentlige rom generelt, eller i spesifikke kontekster. Det går for eksempel an å argumentere for et forbud mot å gå naken i offentligheten. Det er ikke urimelig å anta at mennesker som sprader nakne rundt i trafikken kan utgjøre et forstyrrende og dermed trafikkfarlig element (uten at jeg skal konkludere videre her). Det går også an å argumentere for at enkelte typer plagg bør forbys i visse kontekster. Et eksempel kan være forbud mot plagg som skjuler ansiktet hvis personen som bærer plagget opptrer som offentlig tjenesteperson. Det som kjennetegner begge disse typene reguleringer er at de knytter seg først og fremst til funksjonen et plagg, eller fravær av visse typer plagg har, og ikke først og fremst til symbolikk.

Det at vi som samfunn langt på vei ikke regulerer folks klesvalg i det offentlige rom ut fra politiske, religiøse eller verdimessige preferanser er et gode, såfremt man er enig i at fravær av totalitære trekk er bra. Så må vi spørre: kan burkiniforbudet rettferdiggjøres ut fra burkiniens funksjon, på samme måte som forbud mot å vandre naken langs gata i norske byrom? Nei. Nei og atter nei. Hindrer burkinien personen som ikler seg plagget å bade? Nei. Hindrer burkinien personer som er i nærheten av den burkinikledde personen å bade? Nei. Skjuler burkinien deler av den burkinikledde personens kropp som bør være synlig for at personen skal kunne kommunisere med omverdenen på en påkrevd måte? Nei. Konklusjonen er dermed at et burkiniforbud, ut fra et funksjonelt prinsipp, ikke er lettere å rettferdiggjøre enn ett bikiniforbud, ett badedraktforbud eller et forbud mot å bade i heldekkende drakt. Bading i heldekkende drakt kan forøvrig være nødvendig for personer med sart hud.

Så vil sikkert noen innvende: "men kan ikke forbud mot plagg begrunnet i plaggenes symbolikk være legitimt i visse tilfeller?". De franske domstolenes argumentasjon tar nemlig utgangspunkt i det at burkinien er et symbol på religionen Islam. Men, terskelen for å regulere folks klesvalg ut fra symbolikk bør, i et demokratisk samfunn med religionsfrihet, være mye høyere enn terskelen for å regulere klesvalg ut fra funksjonelle hensyn. Hvis myndigheter faktisk trår over den terskelen, forbyr plagg i det offentlige rom med utgangspunkt i symbolikk, så bør det ligge et prinsipp bak. Et slikt prinsipp skal sette en logisk konsistent grense for hva slags type symbolikk som er greit å formidle gjennom klær, og hva slags type symbolikk som ikke skal få formidles gjennom klær, og dermed få konsekvenser for alle typer bekledning. Et slikt type prinsipp ligger ikke bak forbudet mot burkini.

Avslutningsvis må det nevnes at når franske myndigheter først har tråkka i salaten med dette forbudet, kunne man i det minste håpe på at politiet skulle håndheve forbudet litt mer smidig enn å tvinge personer til å kle av seg i det offentlige rom.