Gå til hovedinnhold

Burkiniforbudet kan ikke forsvares

Publisert i Dagbladet 25.08.2016

Enkelte franske byer har forbudt bruk av det heldekkende badeplagget burkini på offentlige strender. En slik politikk vil ødelegge en allerede tynnslitt tillit mellom franske myndigheter og deler av den franske befolkning.  
Men ikke nok med det. Burkiniforbudet er ikke bare dårlig integreringspolitikk, det er også svært vanskelig å rettferdiggjøre på et prinsipelt grunnlag.

I et demokratisk samfunn med religionsfrihet skal terskelen for å regulere hvordan folk går kledd være høy. Selvfølgelig er det likevel mulig å rettferdiggjøre enkelte typer reguleringer av folks påkledning i det offentlige rom generelt, eller i spesifikke kontekster. Det går for eksempel an å argumentere for et forbud mot å gå naken i offentligheten. Det er ikke urimelig å anta at mennesker som sprader nakne rundt i trafikken kan utgjøre et forstyrrende og dermed trafikkfarlig element (uten at jeg skal konkludere videre her). Det går også an å argumentere for at enkelte typer plagg bør forbys i visse kontekster. Et eksempel kan være forbud mot plagg som skjuler ansiktet hvis personen som bærer plagget opptrer som offentlig tjenesteperson. Det som kjennetegner begge disse typene reguleringer er at de knytter seg først og fremst til funksjonen et plagg, eller fravær av visse typer plagg har, og ikke først og fremst til symbolikk.

Det at vi som samfunn langt på vei ikke regulerer folks klesvalg i det offentlige rom ut fra politiske, religiøse eller verdimessige preferanser er et gode, såfremt man er enig i at fravær av totalitære trekk er bra. Så må vi spørre: kan burkiniforbudet rettferdiggjøres ut fra burkiniens funksjon, på samme måte som forbud mot å vandre naken langs gata i norske byrom? Nei. Nei og atter nei. Hindrer burkinien personen som ikler seg plagget å bade? Nei. Hindrer burkinien personer som er i nærheten av den burkinikledde personen å bade? Nei. Skjuler burkinien deler av den burkinikledde personens kropp som bør være synlig for at personen skal kunne kommunisere med omverdenen på en påkrevd måte? Nei. Konklusjonen er dermed at et burkiniforbud, ut fra et funksjonelt prinsipp, ikke er lettere å rettferdiggjøre enn ett bikiniforbud, ett badedraktforbud eller et forbud mot å bade i heldekkende drakt. Bading i heldekkende drakt kan forøvrig være nødvendig for personer med sart hud.
Så vil sikkert noen innvende: "men kan ikke forbud mot plagg begrunnet i plaggenes symbolikk være legitimt i visse tilfeller?". De franske domstolenes argumentasjon tar nemlig utgangspunkt i det at burkinien er et symbol på religionen Islam. Men, terskelen for å regulere folks klesvalg ut fra symbolikk bør, i et demokratisk samfunn med religionsfrihet, være mye høyere enn terskelen for å regulere klesvalg ut fra funksjonelle hensyn. Hvis myndigheter faktisk trår over den terskelen, forbyr plagg i det offentlige rom med utgangspunkt i symbolikk, så bør det ligge et prinsipp bak. Et slikt prinsipp skal sette en logisk konsistent grense for hva slags type symbolikk som er greit å formidle gjennom klær, og hva slags type symbolikk som ikke skal få formidles gjennom klær, og dermed få konsekvenser for alle typer bekledning. Et slikt type prinsipp ligger ikke bak forbudet mot burkini.
Avslutningsvis må det nevnes at når franske myndigheter først har tråkka i salaten med dette forbudet, kunne man i det minste håpe på at politiet skulle håndheve forbudet litt mer smidig enn å tvinge personer til å kle av seg i det offentlige rom.

Kommentarer

  1. http://www.geo365.no/miljo/temperaturen-styrer-co2-nivaet-ikke-omvendt/

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…