Gå til hovedinnhold

Det framtidsfiendtlige partiet

Denne helga gikk Fremskrittspartiets landsmøte av stabelen. De har nå sittet i regjering i snart fire år, og vi i De Grønne mener det er nok. Vi kommer ikke til å støtte en regjering som Fremskrittspartiet er en del av. Det er det flere grunner til, men de kan alle oppsummeres i en setning: Fremskrittspartiet tar ikke vare på framtida vår.

Et åpenbart eksempel er den økonomiske politikken FrP fører i regjering. FrP har sammen med Høyre satt rekord i oljepengebruk de siste tre årene, samtidig som inntektene til vår felles sparegris avtar. Pengene brukes til å finansiere skatteletter, blant annet mer romslige ordninger for den gruppen pensjonister som sitter bedre i det enn minstepensjonister. Hele min generasjon burde egentlig tatt til gatene mot denne politikken, som vi får regninga for.

Integreringspolitikken er et kapittel for seg selv. Her skal riktignok deler av regjeringsapparatet ha skryt for å være flinkere til å sørge for rask bosetting av de som får opphold, enn den rødgrønne regjeringen var. Med de som sitter med livet på vent er det verre med. Med Listhaug og Sandberg ved roret er reglene for familiegjenforening strammet inn og muligheten for bruk av midlertidig opphold er utvidet. Samtidig har vi sett grove eksempler på tilbakekallelser av statsborgerskap, som skaper usikkerhet i store deler av vår befolkning. Den usikkerheten, tvilen og mangelen på tillit som en slik politikk skaper, vil gjøre det vanskeligere å ta vare på det samfunnslimet og den felleskapsfølelsen som er nødvendig - om vi skal sikre høy deltakelse i arbeidslivet og inntekter til velferdsstaten.

Det kanskje aller viktigste eksempelet på framtidsfiendtligheten til FrP, er klimapolitikken. FrP er det eneste partiet representert av flere folkevalgte som fortsatt ikke vil si at de tror på menneskeskapte klimaendringer. Denne holdningen gjenspeiles dessverre også i politikken FrP fører fra regjeringskontorene. FrPs olje og energiministre setter rekord i utdeling av områder for oljeleting. Motstanden mot tiltak for å få ned utslippene fra biler og kjøretøy er massiv, og motorveier prioriteres framfor tog.

Det er dagens unge, våre barn og barnebarn som må betale prisen for dårlig klimapolitikk. Likevel gidder ikke engang olje og energiminister Terje Søviknes å late som han mener vi bør se oljepolitikken i sammenheng med klimakrisa. Da det nylig var snakk om åpning av nye oljefelt i Barentshavet mente Søviknes det var viktig å “kjøre på litt” med oljeleting nå. Når framtidens generasjoner spør hva norske regjeringspolitikere gjorde for å stanse klimakrisa, tviler jeg på at det å “kjøre på litt” i Barentshavet er et svar de blir fornøyd med.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…