Det framtidsfiendtlige partiet

Denne helga gikk Fremskrittspartiets landsmøte av stabelen. De har nå sittet i regjering i snart fire år, og vi i De Grønne mener det er nok. Vi kommer ikke til å støtte en regjering som Fremskrittspartiet er en del av. Det er det flere grunner til, men de kan alle oppsummeres i en setning: Fremskrittspartiet tar ikke vare på framtida vår.

Et åpenbart eksempel er den økonomiske politikken FrP fører i regjering. FrP har sammen med Høyre satt rekord i oljepengebruk de siste tre årene, samtidig som inntektene til vår felles sparegris avtar. Pengene brukes til å finansiere skatteletter, blant annet mer romslige ordninger for den gruppen pensjonister som sitter bedre i det enn minstepensjonister. Hele min generasjon burde egentlig tatt til gatene mot denne politikken, som vi får regninga for.

Integreringspolitikken er et kapittel for seg selv. Her skal riktignok deler av regjeringsapparatet ha skryt for å være flinkere til å sørge for rask bosetting av de som får opphold, enn den rødgrønne regjeringen var. Med de som sitter med livet på vent er det verre med. Med Listhaug og Sandberg ved roret er reglene for familiegjenforening strammet inn og muligheten for bruk av midlertidig opphold er utvidet. Samtidig har vi sett grove eksempler på tilbakekallelser av statsborgerskap, som skaper usikkerhet i store deler av vår befolkning. Den usikkerheten, tvilen og mangelen på tillit som en slik politikk skaper, vil gjøre det vanskeligere å ta vare på det samfunnslimet og den felleskapsfølelsen som er nødvendig - om vi skal sikre høy deltakelse i arbeidslivet og inntekter til velferdsstaten.

Det kanskje aller viktigste eksempelet på framtidsfiendtligheten til FrP, er klimapolitikken. FrP er det eneste partiet representert av flere folkevalgte som fortsatt ikke vil si at de tror på menneskeskapte klimaendringer. Denne holdningen gjenspeiles dessverre også i politikken FrP fører fra regjeringskontorene. FrPs olje og energiministre setter rekord i utdeling av områder for oljeleting. Motstanden mot tiltak for å få ned utslippene fra biler og kjøretøy er massiv, og motorveier prioriteres framfor tog.

Det er dagens unge, våre barn og barnebarn som må betale prisen for dårlig klimapolitikk. Likevel gidder ikke engang olje og energiminister Terje Søviknes å late som han mener vi bør se oljepolitikken i sammenheng med klimakrisa. Da det nylig var snakk om åpning av nye oljefelt i Barentshavet mente Søviknes det var viktig å “kjøre på litt” med oljeleting nå. Når framtidens generasjoner spør hva norske regjeringspolitikere gjorde for å stanse klimakrisa, tviler jeg på at det å “kjøre på litt” i Barentshavet er et svar de blir fornøyd med.