Gå til hovedinnhold

Byplanlegging - vi trenger en ny kurs.

I ukeavisa Dag og Tid kunne man idag lese at vi går nok en ny vinter, med dårlig byluftkvalitet i møte. I Stavanger Aftenblad kunne man forrige uke lese at byen får strykkarakter på luftkvalitet i likhet med Bergen, Oslo og Trondheim. Målingene er laget som et gjennomsnitt av de siste tre års gjennomsnittskvalitet. 

Vi vet at tungt forurensa luft i storbyene gjør oss syke. Svevestøv absorberes av lungene våre, mens nitrogenoksid forgifter bymiljøet. Vi vet at det er farlig, vi vet at luftkvaliteten bare er nok et symptom på en ubehagelig sannhet. Byplanlegginga går i feil retning, bilen blir vektlagt i større grad enn mennesket, helsa og ikke minst klima. 

Det er et alarmerende sterkt behov for retningsskifte innen byplanlegginga. Skal vi bygge og forme lavutslipps-byer ha håp om å innfri ESAs krav til luftkvalitet så snart som mulig, eller skal vi rett og slett fortsette å bygge byer for bilister? For det er her problemets kjerne ligger – i personbiltrafikken. 
Vi kan selvsagt distansere oss litt fra problemet ved å minimere det til ubetydelige faktum som; vi kjører for gamle biler, andelen dieselmotorer er for høy etc. Eller vi kan si det sant som er; vi kjører rett og slett for mye bil. Punktum. 

Skal vi ha et reelt håp om å snu denne utviklinga kan vi ikke hvile våre bilseterumper på pinglete virkemidler som vedovnvrakpant og såkalte ”trafikkregulerende tiltak”. Vi kan ikke gjemme oss vekk og tenke at pisker vi bare litt ekstra med økt rushtidsavgift, får vi bare en litt nyere bilpark – så er saken ute av verden. Den kommer til å innhente oss, helt til vi velger å ta problemet ved roten og innse at her må arbeid til. 

Både nasjonalt og regionalt må politikerne ta sikte på å bekjempe en bilistkultur som gjennomsyrer samferdselspolitikken i skremmende høy grad. Det må prioriteres sykkel og gangvei foran flere felt, investeres mye hardere i kollektivtilbudet. Det holder ikke å gjøre det dyrere å kjøre bil i en region som f. eks Stor-Stavanger hvor de fleste allerede har råd til 2-3 kjøretøy, og bilen alltid utkonkurrerer bussen på reisetid – selv med kø. Nei, man må våge å tro at kollektivtilbudet kan bli mer effektivt og populært enn bilen, også må man handle der etter.


Bystyre og fylkestingspolitikere, dere må hente supersatsninga på kollektiv, på sykkel, på grønne løsninger ut av ”på-sikt-kategorien”. Når klimagassutslippene går opp, lufta gjør folk sjuke og vi bruker timevis på kø hver eneste dag, er det et signal om at den virkelige kursendringen i byplanlegginga burde begynt for lenge siden. Vi trenger et paradigmeskifte – vi skal ha en byplanlegging med mennesket og ikke bilen som norm. Folk må få et bedre alternativ til bilen, for først da begynner man å bevege seg i retning de virkelige målene. For det er vel dit vi v? Løsninga – den ligger i lufta –, men griper dere den?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…