Gå til hovedinnhold

Byplanlegging - vi trenger en ny kurs.

I ukeavisa Dag og Tid kunne man idag lese at vi går nok en ny vinter, med dårlig byluftkvalitet i møte. I Stavanger Aftenblad kunne man forrige uke lese at byen får strykkarakter på luftkvalitet i likhet med Bergen, Oslo og Trondheim. Målingene er laget som et gjennomsnitt av de siste tre års gjennomsnittskvalitet. 

Vi vet at tungt forurensa luft i storbyene gjør oss syke. Svevestøv absorberes av lungene våre, mens nitrogenoksid forgifter bymiljøet. Vi vet at det er farlig, vi vet at luftkvaliteten bare er nok et symptom på en ubehagelig sannhet. Byplanlegginga går i feil retning, bilen blir vektlagt i større grad enn mennesket, helsa og ikke minst klima. 

Det er et alarmerende sterkt behov for retningsskifte innen byplanlegginga. Skal vi bygge og forme lavutslipps-byer ha håp om å innfri ESAs krav til luftkvalitet så snart som mulig, eller skal vi rett og slett fortsette å bygge byer for bilister? For det er her problemets kjerne ligger – i personbiltrafikken. 
Vi kan selvsagt distansere oss litt fra problemet ved å minimere det til ubetydelige faktum som; vi kjører for gamle biler, andelen dieselmotorer er for høy etc. Eller vi kan si det sant som er; vi kjører rett og slett for mye bil. Punktum. 

Skal vi ha et reelt håp om å snu denne utviklinga kan vi ikke hvile våre bilseterumper på pinglete virkemidler som vedovnvrakpant og såkalte ”trafikkregulerende tiltak”. Vi kan ikke gjemme oss vekk og tenke at pisker vi bare litt ekstra med økt rushtidsavgift, får vi bare en litt nyere bilpark – så er saken ute av verden. Den kommer til å innhente oss, helt til vi velger å ta problemet ved roten og innse at her må arbeid til. 

Både nasjonalt og regionalt må politikerne ta sikte på å bekjempe en bilistkultur som gjennomsyrer samferdselspolitikken i skremmende høy grad. Det må prioriteres sykkel og gangvei foran flere felt, investeres mye hardere i kollektivtilbudet. Det holder ikke å gjøre det dyrere å kjøre bil i en region som f. eks Stor-Stavanger hvor de fleste allerede har råd til 2-3 kjøretøy, og bilen alltid utkonkurrerer bussen på reisetid – selv med kø. Nei, man må våge å tro at kollektivtilbudet kan bli mer effektivt og populært enn bilen, også må man handle der etter.


Bystyre og fylkestingspolitikere, dere må hente supersatsninga på kollektiv, på sykkel, på grønne løsninger ut av ”på-sikt-kategorien”. Når klimagassutslippene går opp, lufta gjør folk sjuke og vi bruker timevis på kø hver eneste dag, er det et signal om at den virkelige kursendringen i byplanlegginga burde begynt for lenge siden. Vi trenger et paradigmeskifte – vi skal ha en byplanlegging med mennesket og ikke bilen som norm. Folk må få et bedre alternativ til bilen, for først da begynner man å bevege seg i retning de virkelige målene. For det er vel dit vi v? Løsninga – den ligger i lufta –, men griper dere den?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...