Gå til hovedinnhold

Mange skår i en liten glede.



For et halvt år siden viste norsk asylpolitikk seg fra sin mest brutale side. Tolv år gamle Neda fikk bekrefta det hun måneder tidligere uttalte på direktesendt tv: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”

Sammen med sine foreldre og tre søsken ble hun på brutalt vis vekka av politiet midt på natta og satt på første fly til Jordan. Et fly vekk fra hverdagen, vekk fra skolekamerater, vekk fra sin trygghet. For det er det som er resultatet av norsk asylpolitikk. Våre egne barn blir frastjålet sin barndom, fordi de er blitt til tall og statistikker, de er blitt skadelidende for foreldres desperasjon, og de er mange.

Neda var i juni et av 647 barn som har sine barneår i Norge, og står i fare for å bli akutt uttransportert til et fremmed land de ikke har noe forhold til. Neda eksempelvis ble deportert til Jordan, et land som daglig mottar tusenvis av traumatiserte syriske flyktninger med stort behov for hjelp på de mest elementære plan.

Var det greit å rykke fire barn opp med rota, sende dem til en stat med langt dårligere infrastruktur enn Norge, og deretter snakke om streng men rettferdig asylpolitikk? Det var ikke greit. Svaret har vi fått nå. Dagens dom mot Utlendingsnemnda, er en seier. Neda og familien får mest sannsynlig komme hjem. 

Samtidig; vi har fått ettertrykkelig bevist at norsk asylpolitikk ikke bare gjennomsyres et forkastelig menneskesyn, den er også rettstridig. Våre aller mest sårbare – både Neda og hundrevis av andre barn i hennes situasjon – avhumaniseres og undertrykkes gjennom et system som er bygget på ignoranse.

Det er ingenting annet enn ironisk at vi samme dag som dommen faller i Oslo Tingrett, får lagt fram et statsbudsjett som om mulig gjør situasjonen enda svartere for flyktningene. Mens den blåblå regjeringa bejubler dagens Neda-dom, foreslår de selv å kutte i bevilgningene til syriske kvoteflyktninger. Det er et ekkelt og lite sjarmerende paradoks.

Jeg blir flau og lei av å tenke på at i Norge har vi pengene, vi har plassen, vi har langt bedre infrastruktur en de aller fleste europeiske stater som mottar de største flyktningestrømmene. Likevel bygger regjeringa opp grensene våre, legger pengene i de norske allerede overoppfylte lommene, også kan visst "noen andre" ta seg av solidariteten, rettferdigheten og medmenneskeligheten. Vi vil ikke se, vil ikke høre og vil ikke gjøre. Flyktninger som ankommer Europa er et kontinentalt fenomen, og at Norge nekter å forholde seg til denne problematikken er usjarmerende og egosentrisk,

For kjære blåblå politikere; dere må gjerne juble over Neda og hennes familie om det døyver samvittigheten. Men statsbudsjettet deres viser at den politikken dere står for er akkurat den samme som sendte Neda ut i mai, om ikke verre. 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...
1 kommentar
Les mer

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...
Legg inn en kommentar
Les mer

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...
Legg inn en kommentar
Les mer