Gå til hovedinnhold

Mange skår i en liten glede.



For et halvt år siden viste norsk asylpolitikk seg fra sin mest brutale side. Tolv år gamle Neda fikk bekrefta det hun måneder tidligere uttalte på direktesendt tv: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”

Sammen med sine foreldre og tre søsken ble hun på brutalt vis vekka av politiet midt på natta og satt på første fly til Jordan. Et fly vekk fra hverdagen, vekk fra skolekamerater, vekk fra sin trygghet. For det er det som er resultatet av norsk asylpolitikk. Våre egne barn blir frastjålet sin barndom, fordi de er blitt til tall og statistikker, de er blitt skadelidende for foreldres desperasjon, og de er mange.

Neda var i juni et av 647 barn som har sine barneår i Norge, og står i fare for å bli akutt uttransportert til et fremmed land de ikke har noe forhold til. Neda eksempelvis ble deportert til Jordan, et land som daglig mottar tusenvis av traumatiserte syriske flyktninger med stort behov for hjelp på de mest elementære plan.

Var det greit å rykke fire barn opp med rota, sende dem til en stat med langt dårligere infrastruktur enn Norge, og deretter snakke om streng men rettferdig asylpolitikk? Det var ikke greit. Svaret har vi fått nå. Dagens dom mot Utlendingsnemnda, er en seier. Neda og familien får mest sannsynlig komme hjem. 

Samtidig; vi har fått ettertrykkelig bevist at norsk asylpolitikk ikke bare gjennomsyres et forkastelig menneskesyn, den er også rettstridig. Våre aller mest sårbare – både Neda og hundrevis av andre barn i hennes situasjon – avhumaniseres og undertrykkes gjennom et system som er bygget på ignoranse.

Det er ingenting annet enn ironisk at vi samme dag som dommen faller i Oslo Tingrett, får lagt fram et statsbudsjett som om mulig gjør situasjonen enda svartere for flyktningene. Mens den blåblå regjeringa bejubler dagens Neda-dom, foreslår de selv å kutte i bevilgningene til syriske kvoteflyktninger. Det er et ekkelt og lite sjarmerende paradoks.

Jeg blir flau og lei av å tenke på at i Norge har vi pengene, vi har plassen, vi har langt bedre infrastruktur en de aller fleste europeiske stater som mottar de største flyktningestrømmene. Likevel bygger regjeringa opp grensene våre, legger pengene i de norske allerede overoppfylte lommene, også kan visst "noen andre" ta seg av solidariteten, rettferdigheten og medmenneskeligheten. Vi vil ikke se, vil ikke høre og vil ikke gjøre. Flyktninger som ankommer Europa er et kontinentalt fenomen, og at Norge nekter å forholde seg til denne problematikken er usjarmerende og egosentrisk,

For kjære blåblå politikere; dere må gjerne juble over Neda og hennes familie om det døyver samvittigheten. Men statsbudsjettet deres viser at den politikken dere står for er akkurat den samme som sendte Neda ut i mai, om ikke verre. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Et anstendig samfunn forbyr ikke tigging

Publisert i Rogalands Avis 12.05.2017 Denne uka ble det klart at Sola kommune innfører et tiggeforbud. Kommunepolitikerne trekker fram litt ymse argumenter for vedtaket, men det er tydelig at den mye omtalte NRK-dokumentaren om tigging har spilt en rolle i å aktualisere dette. Dokumentaren som avdekker at tigging brukes av innreisende som et skalkeskjul for annen kriminalitet har opprørt mange av oss. Vi i De Grønne mener likevel at et forbud mot tigging er feil vei å gå. I et liberalt demokrati er det nemlig veldig rart at vi skal forby en i utgangspunktet harmløs handling, fordi den kan være skalkeskjul for kriminalitet. Diskusjonen hadde vært en helt annen (eller aldri oppstått!) om det gjaldt forbud mot å la folk pusse opp husene sine fordi oppussing av hus ofte er et skalkeskjul for kriminalitet. Vi forbyr hverken frisørsalonger, bilvaskerier eller hoteller, selv om både frisørsalonger, bilvaskerier og hoteller svært ofte brukes til å skjule både hvitvasking av penger, bedr

Luftfarten må også kutte utslipp

Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det. Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk

47 norske ulver skal skytes. Det er en skam.

Publisert i Dagbladet 25.09.2016 Etter at norske rovviltnemder forrige uke vedtok at 47 norske ulver skal skytes i vinter, har debatten om norsk rovdyrpolitikk fått nytt liv. Blant de som støtter vedtaket er det særlig tre argumenter som stadig løftes fram for å rettferdiggjøre uttak av to tredjedeler av den norske ulvebestanden. Ingen av dem holder vann. Først må vi ha det klart for oss hva det egentlig betyr at to tredjedeler av den norske ulvebestanden skal skytes samtidig som ulvesonen innskrenkes. Med en bestand på under 40 individer vil forutsetningene for sunn reproduksjon svekkes radikalt. I praksis vil dette være et stort steg på vei mot utryddelse av ulv i norsk fauna. Hvorfor mener noen at dette er greit og riktig? Det første argumentet som trekkes fram er at den todelte målsetningen om levende beitenæring og levedyktig ulvebestand, er umulig. Ulven må vike for sauenæringa fordi belastningen på sauebønder og befolkning forøvrig i, og i randen av ulvesonen er for