Mange skår i en liten glede.

For et halvt år siden viste norsk asylpolitikk seg fra sin mest brutale side. Tolv år gamle Neda fikk bekrefta det hun måneder tidligere uttalte på direktesendt tv: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”

Sammen med sine foreldre og tre søsken ble hun på brutalt vis vekka av politiet midt på natta og satt på første fly til Jordan. Et fly vekk fra hverdagen, vekk fra skolekamerater, vekk fra sin trygghet. For det er det som er resultatet av norsk asylpolitikk. Våre egne barn blir frastjålet sin barndom, fordi de er blitt til tall og statistikker, de er blitt skadelidende for foreldres desperasjon, og de er mange.

Neda var i juni et av 647 barn som har sine barneår i Norge, og står i fare for å bli akutt uttransportert til et fremmed land de ikke har noe forhold til. Neda eksempelvis ble deportert til Jordan, et land som daglig mottar tusenvis av traumatiserte syriske flyktninger med stort behov for hjelp på de mest elementære plan.

Var det greit å rykke fire barn opp med rota, sende dem til en stat med langt dårligere infrastruktur enn Norge, og deretter snakke om streng men rettferdig asylpolitikk? Det var ikke greit. Svaret har vi fått nå. Dagens dom mot Utlendingsnemnda, er en seier. Neda og familien får mest sannsynlig komme hjem. 

Samtidig; vi har fått ettertrykkelig bevist at norsk asylpolitikk ikke bare gjennomsyres et forkastelig menneskesyn, den er også rettstridig. Våre aller mest sårbare – både Neda og hundrevis av andre barn i hennes situasjon – avhumaniseres og undertrykkes gjennom et system som er bygget på ignoranse.

Det er ingenting annet enn ironisk at vi samme dag som dommen faller i Oslo Tingrett, får lagt fram et statsbudsjett som om mulig gjør situasjonen enda svartere for flyktningene. Mens den blåblå regjeringa bejubler dagens Neda-dom, foreslår de selv å kutte i bevilgningene til syriske kvoteflyktninger. Det er et ekkelt og lite sjarmerende paradoks.

Jeg blir flau og lei av å tenke på at i Norge har vi pengene, vi har plassen, vi har langt bedre infrastruktur en de aller fleste europeiske stater som mottar de største flyktningestrømmene. Likevel bygger regjeringa opp grensene våre, legger pengene i de norske allerede overoppfylte lommene, også kan visst "noen andre" ta seg av solidariteten, rettferdigheten og medmenneskeligheten. Vi vil ikke se, vil ikke høre og vil ikke gjøre. Flyktninger som ankommer Europa er et kontinentalt fenomen, og at Norge nekter å forholde seg til denne problematikken er usjarmerende og egosentrisk,

For kjære blåblå politikere; dere må gjerne juble over Neda og hennes familie om det døyver samvittigheten. Men statsbudsjettet deres viser at den politikken dere står for er akkurat den samme som sendte Neda ut i mai, om ikke verre.