For et halvt år siden
viste norsk asylpolitikk seg fra sin mest brutale side. Tolv år gamle Neda fikk
bekrefta det hun måneder tidligere uttalte på direktesendt tv: ”Jeg liker
Norge, men Norge liker ikke meg”
Sammen med sine foreldre
og tre søsken ble hun på brutalt vis vekka av politiet midt på natta og satt på
første fly til Jordan. Et fly vekk fra hverdagen, vekk fra skolekamerater, vekk
fra sin trygghet. For det er det som er resultatet av norsk asylpolitikk. Våre
egne barn blir frastjålet sin barndom, fordi de er blitt til tall og
statistikker, de er blitt skadelidende for foreldres desperasjon, og de er
mange.
Neda var i juni et av 647
barn som har sine barneår i Norge, og står i fare for å bli akutt uttransportert
til et fremmed land de ikke har noe forhold til. Neda eksempelvis ble deportert
til Jordan, et land som daglig mottar tusenvis av traumatiserte syriske
flyktninger med stort behov for hjelp på de mest elementære plan.
Var det greit å rykke fire
barn opp med rota, sende dem til en stat med langt dårligere infrastruktur enn
Norge, og deretter snakke om streng men rettferdig asylpolitikk? Det var ikke greit.
Svaret har vi fått nå. Dagens dom mot Utlendingsnemnda, er en seier. Neda og
familien får mest sannsynlig komme hjem.
Samtidig; vi har fått
ettertrykkelig bevist at norsk asylpolitikk ikke bare gjennomsyres et
forkastelig menneskesyn, den er også rettstridig. Våre aller mest sårbare –
både Neda og hundrevis av andre barn i hennes situasjon – avhumaniseres og
undertrykkes gjennom et system som er bygget på ignoranse.
Det er ingenting annet
enn ironisk at vi samme dag som dommen faller i Oslo Tingrett, får lagt fram et
statsbudsjett som om mulig gjør situasjonen enda svartere for flyktningene.
Mens den blåblå regjeringa bejubler dagens Neda-dom, foreslår de selv å kutte i
bevilgningene til syriske kvoteflyktninger. Det er et ekkelt og lite
sjarmerende paradoks.
Jeg blir flau og lei av å
tenke på at i Norge har vi pengene, vi har plassen, vi har langt bedre
infrastruktur en de aller fleste europeiske stater som mottar de største
flyktningestrømmene. Likevel bygger regjeringa opp grensene våre, legger
pengene i de norske allerede overoppfylte lommene, også kan visst "noen
andre" ta seg av solidariteten, rettferdigheten og medmenneskeligheten. Vi
vil ikke se, vil ikke høre og vil ikke gjøre. Flyktninger som ankommer Europa
er et kontinentalt fenomen, og at Norge nekter å forholde seg til denne
problematikken er usjarmerende og egosentrisk,
For kjære blåblå politikere; dere må gjerne juble over Neda og
hennes familie om det døyver samvittigheten. Men statsbudsjettet deres viser at
den politikken dere står for er akkurat den samme som sendte Neda ut i mai, om
ikke verre.
Kommentarer
Legg inn en kommentar