Gå til hovedinnhold

Mange skår i en liten glede.



For et halvt år siden viste norsk asylpolitikk seg fra sin mest brutale side. Tolv år gamle Neda fikk bekrefta det hun måneder tidligere uttalte på direktesendt tv: ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg”

Sammen med sine foreldre og tre søsken ble hun på brutalt vis vekka av politiet midt på natta og satt på første fly til Jordan. Et fly vekk fra hverdagen, vekk fra skolekamerater, vekk fra sin trygghet. For det er det som er resultatet av norsk asylpolitikk. Våre egne barn blir frastjålet sin barndom, fordi de er blitt til tall og statistikker, de er blitt skadelidende for foreldres desperasjon, og de er mange.

Neda var i juni et av 647 barn som har sine barneår i Norge, og står i fare for å bli akutt uttransportert til et fremmed land de ikke har noe forhold til. Neda eksempelvis ble deportert til Jordan, et land som daglig mottar tusenvis av traumatiserte syriske flyktninger med stort behov for hjelp på de mest elementære plan.

Var det greit å rykke fire barn opp med rota, sende dem til en stat med langt dårligere infrastruktur enn Norge, og deretter snakke om streng men rettferdig asylpolitikk? Det var ikke greit. Svaret har vi fått nå. Dagens dom mot Utlendingsnemnda, er en seier. Neda og familien får mest sannsynlig komme hjem. 

Samtidig; vi har fått ettertrykkelig bevist at norsk asylpolitikk ikke bare gjennomsyres et forkastelig menneskesyn, den er også rettstridig. Våre aller mest sårbare – både Neda og hundrevis av andre barn i hennes situasjon – avhumaniseres og undertrykkes gjennom et system som er bygget på ignoranse.

Det er ingenting annet enn ironisk at vi samme dag som dommen faller i Oslo Tingrett, får lagt fram et statsbudsjett som om mulig gjør situasjonen enda svartere for flyktningene. Mens den blåblå regjeringa bejubler dagens Neda-dom, foreslår de selv å kutte i bevilgningene til syriske kvoteflyktninger. Det er et ekkelt og lite sjarmerende paradoks.

Jeg blir flau og lei av å tenke på at i Norge har vi pengene, vi har plassen, vi har langt bedre infrastruktur en de aller fleste europeiske stater som mottar de største flyktningestrømmene. Likevel bygger regjeringa opp grensene våre, legger pengene i de norske allerede overoppfylte lommene, også kan visst "noen andre" ta seg av solidariteten, rettferdigheten og medmenneskeligheten. Vi vil ikke se, vil ikke høre og vil ikke gjøre. Flyktninger som ankommer Europa er et kontinentalt fenomen, og at Norge nekter å forholde seg til denne problematikken er usjarmerende og egosentrisk,

For kjære blåblå politikere; dere må gjerne juble over Neda og hennes familie om det døyver samvittigheten. Men statsbudsjettet deres viser at den politikken dere står for er akkurat den samme som sendte Neda ut i mai, om ikke verre. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…