Gå til hovedinnhold

Til Tine Sundtoft


Jeg skjems når jeg leser om budskapet du bringer til klimaforhandlingene som representant for verdens mest velprivilegerte land. Da jeg åpnet Stavanger Aftenblad i dag, så jeg svart på hvitt det jeg har frykta aller mest hele valgkampen, det jeg har visst innerst inne, det jeg har venta på skal bli uttalt i klartekst fra vårt nye statsministerparti: ”Møter klimakrisa med fullt oljetrøkk” lød overskriften. Allerede før klimaforhandlingene i Warszawa har gått inn i den avgjørende fasen, har du avvist at Norge vil bidra med noe som krever at vi tar ansvar her hjemme. Du har gjort det klinkende klart at vi nordmenn og nordkvinner ikke er villige til å fire så mye som en tomme på vår unike oljetilsølte inntektskilde, selv om det er det klimaforhandlingene og kloden vår trenger. Selv om jeg gjerne ville ta deg på alvor når du sier at vi skal gjennomføre et ”taktskifte” i klimapolitikken, gjøre økonomien ”grønnere”, så klarer jeg det ikke.

Jeg klarer ikke ta deg på alvor når du bruker ord som gjør det klokkeklart, at du som miljøvernminister ikke tar verken klimaforhandlinger eller klimakrise på alvor. Det nytter ikke å si at man skal gjennomføre grønt paradigmeskifte, når man samtidig formidler til oljeindustrien at det er helt greit å la krana stå på, til det er tomt. Det nytter bare ikke å la kvotehandel og potensielle teknologiske gjennombrudd være en sovepute, slik at vi slipper å se oss selv i speilet, innrømme at også vi har et ansvar. Både du og jeg – Tine Sundtoft – har et ansvar for å erkjenne, at vi må gjennomføre vår del av den globale jobben også på hjemmebane.

Jeg skjems over mangelen på vilje til å ta ansvar, til å løfte blikket utenfor våre egne landegrenser, til å handle i solidaritet med våre medmennesker, og framtidige generasjoner. Jeg skjems over at vi fremdeles lever i en oljetilsølt såpeboble som ingen makthavende politikere er villige til å sprekke.

”Det er uaktuelt å senke utvinningstempoet” sier du. Jeg leser: ”Det er uaktuelt å senke vårt eget jag etter kortsiktig profitt for å imøtekomme de som har mindre enn oss, de som lider under de klimaendringene Norge har vært med på å skape”.

”Ingen er tjent med at vi stenger oljekranene” sier du. Jeg leser ”det er altfor ukomfortabelt å innrømme at Norge har et ansvar”.
For ja; det er trist og vondt og vanskelig å innrømme at jobben vi har foran oss virker uoverkommelig og truende. Men de som kjenner aller mest på dette er ikke oss – oss som kunne bidratt til det virkelige taktskiftet hadde vi bare villet det nok. De som kjenner håpløsheten aller hardest på kroppen er forhandlingsdelegasjonene fra utviklingslandene. De må om og om igjen forholde seg til retorikk av den typen du som miljøvernminister benytter deg av i dag; tomme ord, og ingen vilje til å imøtekomme utviklingslandene på deres premisser.

Jeg skulle så inderlig ønske at Norge kunne være foregangslandet i Warszawa denne uka. Vise gjennom handling at vi skal ta vårt ansvar, betale vår klimagjeld. Å ignorere at dette innebærer en utfasing av oljeindustrien, det er å holde seg for øyne og ører, nekte å se, nekte å høre. Som menneske har jeg en grunnleggende tro på at innsikt er noe som beriker. Uansett hvor ubehagelig og truende innsikten og erkjennelsen kan være, tror jeg den gjør oss til hele mennesker. Den tilfører livene våre nyanser på godt og vondt, men mest av alt tilfører den selvrespekt og evne til å imøtekomme utfordringer på en konstruktiv måte. Slik er det også med politikken.


Kjære Tine Sundtoft: Jeg tror at du hadde blitt rik av å våge å innse politikkens begrensinger per i dag.  Jeg tror du hadde vunnet tillit på å våge å ta framtidas store utfordringer på alvor. Jeg hadde beundret deg om du våget satse på at vi tåler å høre, vi tåler å løfte blikket utover landegrensene og inn i framtida. Vi trenger ikke at du syr puter under armene på oss, vi trenger at du sprekker oljebobla.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…