Til Tine Sundtoft

Jeg skjems når jeg leser om budskapet du bringer til klimaforhandlingene som representant for verdens mest velprivilegerte land. Da jeg åpnet Stavanger Aftenblad i dag, så jeg svart på hvitt det jeg har frykta aller mest hele valgkampen, det jeg har visst innerst inne, det jeg har venta på skal bli uttalt i klartekst fra vårt nye statsministerparti: ”Møter klimakrisa med fullt oljetrøkk” lød overskriften. Allerede før klimaforhandlingene i Warszawa har gått inn i den avgjørende fasen, har du avvist at Norge vil bidra med noe som krever at vi tar ansvar her hjemme. Du har gjort det klinkende klart at vi nordmenn og nordkvinner ikke er villige til å fire så mye som en tomme på vår unike oljetilsølte inntektskilde, selv om det er det klimaforhandlingene og kloden vår trenger. Selv om jeg gjerne ville ta deg på alvor når du sier at vi skal gjennomføre et ”taktskifte” i klimapolitikken, gjøre økonomien ”grønnere”, så klarer jeg det ikke.

Jeg klarer ikke ta deg på alvor når du bruker ord som gjør det klokkeklart, at du som miljøvernminister ikke tar verken klimaforhandlinger eller klimakrise på alvor. Det nytter ikke å si at man skal gjennomføre grønt paradigmeskifte, når man samtidig formidler til oljeindustrien at det er helt greit å la krana stå på, til det er tomt. Det nytter bare ikke å la kvotehandel og potensielle teknologiske gjennombrudd være en sovepute, slik at vi slipper å se oss selv i speilet, innrømme at også vi har et ansvar. Både du og jeg – Tine Sundtoft – har et ansvar for å erkjenne, at vi må gjennomføre vår del av den globale jobben også på hjemmebane.

Jeg skjems over mangelen på vilje til å ta ansvar, til å løfte blikket utenfor våre egne landegrenser, til å handle i solidaritet med våre medmennesker, og framtidige generasjoner. Jeg skjems over at vi fremdeles lever i en oljetilsølt såpeboble som ingen makthavende politikere er villige til å sprekke.

”Det er uaktuelt å senke utvinningstempoet” sier du. Jeg leser: ”Det er uaktuelt å senke vårt eget jag etter kortsiktig profitt for å imøtekomme de som har mindre enn oss, de som lider under de klimaendringene Norge har vært med på å skape”.

”Ingen er tjent med at vi stenger oljekranene” sier du. Jeg leser ”det er altfor ukomfortabelt å innrømme at Norge har et ansvar”.

For ja; det er trist og vondt og vanskelig å innrømme at jobben vi har foran oss virker uoverkommelig og truende. Men de som kjenner aller mest på dette er ikke oss – oss som kunne bidratt til det virkelige taktskiftet hadde vi bare villet det nok. De som kjenner håpløsheten aller hardest på kroppen er forhandlingsdelegasjonene fra utviklingslandene. De må om og om igjen forholde seg til retorikk av den typen du som miljøvernminister benytter deg av i dag; tomme ord, og ingen vilje til å imøtekomme utviklingslandene på deres premisser.

Jeg skulle så inderlig ønske at Norge kunne være foregangslandet i Warszawa denne uka. Vise gjennom handling at vi skal ta vårt ansvar, betale vår klimagjeld. Å ignorere at dette innebærer en utfasing av oljeindustrien, det er å holde seg for øyne og ører, nekte å se, nekte å høre. Som menneske har jeg en grunnleggende tro på at innsikt er noe som beriker. Uansett hvor ubehagelig og truende innsikten og erkjennelsen kan være, tror jeg den gjør oss til hele mennesker. Den tilfører livene våre nyanser på godt og vondt, men mest av alt tilfører den selvrespekt og evne til å imøtekomme utfordringer på en konstruktiv måte. Slik er det også med politikken.

Kjære Tine Sundtoft: Jeg tror at du hadde blitt rik av å våge å innse politikkens begrensinger per i dag.  Jeg tror du hadde vunnet tillit på å våge å ta framtidas store utfordringer på alvor. Jeg hadde beundret deg om du våget satse på at vi tåler å høre, vi tåler å løfte blikket utover landegrensene og inn i framtida. Vi trenger ikke at du syr puter under armene på oss, vi trenger at du sprekker oljebobla.