Gå til hovedinnhold

Til Tine Sundtoft


Jeg skjems når jeg leser om budskapet du bringer til klimaforhandlingene som representant for verdens mest velprivilegerte land. Da jeg åpnet Stavanger Aftenblad i dag, så jeg svart på hvitt det jeg har frykta aller mest hele valgkampen, det jeg har visst innerst inne, det jeg har venta på skal bli uttalt i klartekst fra vårt nye statsministerparti: ”Møter klimakrisa med fullt oljetrøkk” lød overskriften. Allerede før klimaforhandlingene i Warszawa har gått inn i den avgjørende fasen, har du avvist at Norge vil bidra med noe som krever at vi tar ansvar her hjemme. Du har gjort det klinkende klart at vi nordmenn og nordkvinner ikke er villige til å fire så mye som en tomme på vår unike oljetilsølte inntektskilde, selv om det er det klimaforhandlingene og kloden vår trenger. Selv om jeg gjerne ville ta deg på alvor når du sier at vi skal gjennomføre et ”taktskifte” i klimapolitikken, gjøre økonomien ”grønnere”, så klarer jeg det ikke.

Jeg klarer ikke ta deg på alvor når du bruker ord som gjør det klokkeklart, at du som miljøvernminister ikke tar verken klimaforhandlinger eller klimakrise på alvor. Det nytter ikke å si at man skal gjennomføre grønt paradigmeskifte, når man samtidig formidler til oljeindustrien at det er helt greit å la krana stå på, til det er tomt. Det nytter bare ikke å la kvotehandel og potensielle teknologiske gjennombrudd være en sovepute, slik at vi slipper å se oss selv i speilet, innrømme at også vi har et ansvar. Både du og jeg – Tine Sundtoft – har et ansvar for å erkjenne, at vi må gjennomføre vår del av den globale jobben også på hjemmebane.

Jeg skjems over mangelen på vilje til å ta ansvar, til å løfte blikket utenfor våre egne landegrenser, til å handle i solidaritet med våre medmennesker, og framtidige generasjoner. Jeg skjems over at vi fremdeles lever i en oljetilsølt såpeboble som ingen makthavende politikere er villige til å sprekke.

”Det er uaktuelt å senke utvinningstempoet” sier du. Jeg leser: ”Det er uaktuelt å senke vårt eget jag etter kortsiktig profitt for å imøtekomme de som har mindre enn oss, de som lider under de klimaendringene Norge har vært med på å skape”.

”Ingen er tjent med at vi stenger oljekranene” sier du. Jeg leser ”det er altfor ukomfortabelt å innrømme at Norge har et ansvar”.
For ja; det er trist og vondt og vanskelig å innrømme at jobben vi har foran oss virker uoverkommelig og truende. Men de som kjenner aller mest på dette er ikke oss – oss som kunne bidratt til det virkelige taktskiftet hadde vi bare villet det nok. De som kjenner håpløsheten aller hardest på kroppen er forhandlingsdelegasjonene fra utviklingslandene. De må om og om igjen forholde seg til retorikk av den typen du som miljøvernminister benytter deg av i dag; tomme ord, og ingen vilje til å imøtekomme utviklingslandene på deres premisser.

Jeg skulle så inderlig ønske at Norge kunne være foregangslandet i Warszawa denne uka. Vise gjennom handling at vi skal ta vårt ansvar, betale vår klimagjeld. Å ignorere at dette innebærer en utfasing av oljeindustrien, det er å holde seg for øyne og ører, nekte å se, nekte å høre. Som menneske har jeg en grunnleggende tro på at innsikt er noe som beriker. Uansett hvor ubehagelig og truende innsikten og erkjennelsen kan være, tror jeg den gjør oss til hele mennesker. Den tilfører livene våre nyanser på godt og vondt, men mest av alt tilfører den selvrespekt og evne til å imøtekomme utfordringer på en konstruktiv måte. Slik er det også med politikken.


Kjære Tine Sundtoft: Jeg tror at du hadde blitt rik av å våge å innse politikkens begrensinger per i dag.  Jeg tror du hadde vunnet tillit på å våge å ta framtidas store utfordringer på alvor. Jeg hadde beundret deg om du våget satse på at vi tåler å høre, vi tåler å løfte blikket utover landegrensene og inn i framtida. Vi trenger ikke at du syr puter under armene på oss, vi trenger at du sprekker oljebobla.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Et anstendig samfunn forbyr ikke tigging

Publisert i Rogalands Avis 12.05.2017 Denne uka ble det klart at Sola kommune innfører et tiggeforbud. Kommunepolitikerne trekker fram litt ymse argumenter for vedtaket, men det er tydelig at den mye omtalte NRK-dokumentaren om tigging har spilt en rolle i å aktualisere dette. Dokumentaren som avdekker at tigging brukes av innreisende som et skalkeskjul for annen kriminalitet har opprørt mange av oss. Vi i De Grønne mener likevel at et forbud mot tigging er feil vei å gå. I et liberalt demokrati er det nemlig veldig rart at vi skal forby en i utgangspunktet harmløs handling, fordi den kan være skalkeskjul for kriminalitet. Diskusjonen hadde vært en helt annen (eller aldri oppstått!) om det gjaldt forbud mot å la folk pusse opp husene sine fordi oppussing av hus ofte er et skalkeskjul for kriminalitet. Vi forbyr hverken frisørsalonger, bilvaskerier eller hoteller, selv om både frisørsalonger, bilvaskerier og hoteller svært ofte brukes til å skjule både hvitvasking av penger, bedr

Luftfarten må også kutte utslipp

Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det. Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk

47 norske ulver skal skytes. Det er en skam.

Publisert i Dagbladet 25.09.2016 Etter at norske rovviltnemder forrige uke vedtok at 47 norske ulver skal skytes i vinter, har debatten om norsk rovdyrpolitikk fått nytt liv. Blant de som støtter vedtaket er det særlig tre argumenter som stadig løftes fram for å rettferdiggjøre uttak av to tredjedeler av den norske ulvebestanden. Ingen av dem holder vann. Først må vi ha det klart for oss hva det egentlig betyr at to tredjedeler av den norske ulvebestanden skal skytes samtidig som ulvesonen innskrenkes. Med en bestand på under 40 individer vil forutsetningene for sunn reproduksjon svekkes radikalt. I praksis vil dette være et stort steg på vei mot utryddelse av ulv i norsk fauna. Hvorfor mener noen at dette er greit og riktig? Det første argumentet som trekkes fram er at den todelte målsetningen om levende beitenæring og levedyktig ulvebestand, er umulig. Ulven må vike for sauenæringa fordi belastningen på sauebønder og befolkning forøvrig i, og i randen av ulvesonen er for