Gå til hovedinnhold

Til Tine Sundtoft


Jeg skjems når jeg leser om budskapet du bringer til klimaforhandlingene som representant for verdens mest velprivilegerte land. Da jeg åpnet Stavanger Aftenblad i dag, så jeg svart på hvitt det jeg har frykta aller mest hele valgkampen, det jeg har visst innerst inne, det jeg har venta på skal bli uttalt i klartekst fra vårt nye statsministerparti: ”Møter klimakrisa med fullt oljetrøkk” lød overskriften. Allerede før klimaforhandlingene i Warszawa har gått inn i den avgjørende fasen, har du avvist at Norge vil bidra med noe som krever at vi tar ansvar her hjemme. Du har gjort det klinkende klart at vi nordmenn og nordkvinner ikke er villige til å fire så mye som en tomme på vår unike oljetilsølte inntektskilde, selv om det er det klimaforhandlingene og kloden vår trenger. Selv om jeg gjerne ville ta deg på alvor når du sier at vi skal gjennomføre et ”taktskifte” i klimapolitikken, gjøre økonomien ”grønnere”, så klarer jeg det ikke.

Jeg klarer ikke ta deg på alvor når du bruker ord som gjør det klokkeklart, at du som miljøvernminister ikke tar verken klimaforhandlinger eller klimakrise på alvor. Det nytter ikke å si at man skal gjennomføre grønt paradigmeskifte, når man samtidig formidler til oljeindustrien at det er helt greit å la krana stå på, til det er tomt. Det nytter bare ikke å la kvotehandel og potensielle teknologiske gjennombrudd være en sovepute, slik at vi slipper å se oss selv i speilet, innrømme at også vi har et ansvar. Både du og jeg – Tine Sundtoft – har et ansvar for å erkjenne, at vi må gjennomføre vår del av den globale jobben også på hjemmebane.

Jeg skjems over mangelen på vilje til å ta ansvar, til å løfte blikket utenfor våre egne landegrenser, til å handle i solidaritet med våre medmennesker, og framtidige generasjoner. Jeg skjems over at vi fremdeles lever i en oljetilsølt såpeboble som ingen makthavende politikere er villige til å sprekke.

”Det er uaktuelt å senke utvinningstempoet” sier du. Jeg leser: ”Det er uaktuelt å senke vårt eget jag etter kortsiktig profitt for å imøtekomme de som har mindre enn oss, de som lider under de klimaendringene Norge har vært med på å skape”.

”Ingen er tjent med at vi stenger oljekranene” sier du. Jeg leser ”det er altfor ukomfortabelt å innrømme at Norge har et ansvar”.
For ja; det er trist og vondt og vanskelig å innrømme at jobben vi har foran oss virker uoverkommelig og truende. Men de som kjenner aller mest på dette er ikke oss – oss som kunne bidratt til det virkelige taktskiftet hadde vi bare villet det nok. De som kjenner håpløsheten aller hardest på kroppen er forhandlingsdelegasjonene fra utviklingslandene. De må om og om igjen forholde seg til retorikk av den typen du som miljøvernminister benytter deg av i dag; tomme ord, og ingen vilje til å imøtekomme utviklingslandene på deres premisser.

Jeg skulle så inderlig ønske at Norge kunne være foregangslandet i Warszawa denne uka. Vise gjennom handling at vi skal ta vårt ansvar, betale vår klimagjeld. Å ignorere at dette innebærer en utfasing av oljeindustrien, det er å holde seg for øyne og ører, nekte å se, nekte å høre. Som menneske har jeg en grunnleggende tro på at innsikt er noe som beriker. Uansett hvor ubehagelig og truende innsikten og erkjennelsen kan være, tror jeg den gjør oss til hele mennesker. Den tilfører livene våre nyanser på godt og vondt, men mest av alt tilfører den selvrespekt og evne til å imøtekomme utfordringer på en konstruktiv måte. Slik er det også med politikken.


Kjære Tine Sundtoft: Jeg tror at du hadde blitt rik av å våge å innse politikkens begrensinger per i dag.  Jeg tror du hadde vunnet tillit på å våge å ta framtidas store utfordringer på alvor. Jeg hadde beundret deg om du våget satse på at vi tåler å høre, vi tåler å løfte blikket utover landegrensene og inn i framtida. Vi trenger ikke at du syr puter under armene på oss, vi trenger at du sprekker oljebobla.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...