Gå til hovedinnhold

En opprydning i utmarka

Publisert i Stavanger Aftenblad 06.01.2017

I tirsdagens Aftenblad kan vi lese om Tønnes Martin Dyrskog som frykter at hans småbruk i Lund vil bli nedlagt innen neste generasjon skulle tatt over. Saken har en bekymret vinkling for at utmarka gror igjen, påfølgende artstap og en sentralisering av bomønster. I forlengelsen av dette bør den natur, landbruks og distriktspolitisk interesserte leser gjøre seg to observasjoner.

For det første er det nyttig å se denne saken i sammenheng med ulvedebatten som raser over det ganske land om dagen. Det saken om Tønnes viser i all sin klarhet er hva som er den største trusselen mot norsk distriktsbosetting, småskala landbruk og mellomstore bønder. Det er ikke ulven. Det er en helhetlig sentraliseringslinje i landbruket som begynte under den rødgrønne regjeringa og nå intensiveres under sittende regjering. Større melkekvoter som favoriserer større bruk og flytter storfe over på kornarealer og subsidier som favoriserer stordriftsbønder er eksempler på virkemidlene som benyttes. Det er derfor en viss ironi over det bygdeopprøret som reises blant høyremedlemmer akkurat nå, all den tid regjeringa har drevet sentralisering gjennom landbrukspolitikken siden 2013.

Dernest er det verdt å merke seg at utrykket “utmarka gror i igjen” nesten gjennomgående, også i saken om Tønnes, er negativt ladet. At utmarka gror igjen er, skal vi tro denne retorikken, nærmest for en krise å regne. Men det er det ikke alltid. Når utmarka gror igjen blir det vill natur. Ja, det fører til at noen arter som er særegne for vårt åpne kulturlandskap vil forsvinne, men nye arter vil komme til i nye mer urørte økosystemer. En gjengrodd utmark er ikke nødvendigvis en dårlig mark. Det er ikke dermed sagt at vi i De Grønne støtter sentralisering i landbrukspolitikken, snarere tvert i mot. Det finnes en rekke gode grunner til å oppretholde og sikre gode vilkår for små og mellomstore bruk: dyrevelferd og effektiv utnytting av norske ressurser er står i særstilling.

Debatten om norsk distriktspolitikk generelt og utmarka spesielt trenger en opprydning. Vi må både ta innover oss hva som faktisk er hovedårsakene til gjengroing i distriktene. Vi må også være nyanserte nok til å forstå i hvilke tilfeller gjengroing er utelukkende negativt, og i hvilke tilfeller det er greit å la det gro

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…