Gå til hovedinnhold

Ulvedebattens bunnpunkt

Publisert i Klassekampen 05.01.2017

I tirsdagens Klassekampen kan vi lese et essay hvor tilhengere av ulv i norsk natur påstås å være fascister. Mannen bak karakteristikken er Johan C. Løken, tidligere statsråd for regjeringspartiet Høyre. Det er med respekt å melde ganske drøyt at en høyrepolitiker setter fascistlappen på norsk sentraladministrasjon fordi et FrP-ledet justisdepartement og et Høyre-ledet miljødepartement konkluderer annerledes enn Løken i henhold til naturmangfoldlovens anvendelse. Løken selv antar vel at grunnen til dette er at Helgesen er en statsråd “uten konstitusjonell trening” som er villig til å “sabotere Stortingsflertallets vilje”. Når Løken må ty til denne typen grove karakteristikker kan vi ikke annet enn anta at det er i mangel på logisk konsistente argumenter. Løken har tilsynelatende misforstått hva som er stortingsflertallets vilje.

I ulveforliket som ble inngått av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og KrF i vår ble det satt nye bestandsmål og ulvesonen ble endret. Dette var imidlertid ikke det eneste som ble slått fast. I ulveforliket står det nemlig eksplisitt at forvaltning av norsk ulvebestand skal skje innenfor Naturmangfoldlovens rammer. Naturmangfoldsloven er vedtatt av stortingsflertallet og er stortingslfertallets vilje.

I naturmangfoldsloven fremgår det i denne sammenhengen to relevante momenter: 1) norsk ulvebestand skal forvaltes så nær bestandmålet som mulig. Det er dette kriteriet ulvemotstanderne mobiliserer på nå, fordi ulvebestanden i 2016 var større en bestandmålet. Men, i naturmangfoldsloven står det også klinkende klart at følgende tre vilkår må være oppfylt for at fellingstillatelse skal gis: 1) fellingen må ikke true artens overlevelse, 2) fellingen må skje for å avverge skade og 3) Det må ikke foreligge andre tilfredsstillende måter å forebygge skade på. Disse tre kriteriene må altså kontinuerlig veies opp mot målet om å forvalte bestanden så nært som bestandsmålet som mulig. Det er det ulveforliket og stortingsflertallet sier. Når lovavdelingen her har konkludert med at kriteriene i naturmangfoldsloven ikke er oppfylt og den ansvarlige minister tar konsekvensene av dette, kan vi ikke anklage Helgesen for annet enn å følge loven. Det kvalifiserer ikke til å bli anklaget for å stå uten “konstitusjonell trening”.

En ting er at det er blitt stuerent å kalle tilhengere av ulv i norsk natur for kaffelatte-miljøvernere, Oslo-elite og Grunerløkka-hipstere. Noe helt annet er det når en tidligere statsråd over to sider bretter ut om hvilken fascisme, hvilket bondehat og hvilken konstitusjonell inkompetanse som ligger bak en helt rimelig tolkning av loven. Det er trist, uverdig og ødelegger debatten. Vi må kunne diskutere norsk rovdyrpolitikk uten å bli slemme med hverandre og neglisjere det faktum at det finnes miljøvernere på bygda, ulvemotstandere i byen og statsråder som forsøker å følge loven.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…