Gå til hovedinnhold

Ulvedebattens bunnpunkt

Publisert i Klassekampen 05.01.2017

I tirsdagens Klassekampen kan vi lese et essay hvor tilhengere av ulv i norsk natur påstås å være fascister. Mannen bak karakteristikken er Johan C. Løken, tidligere statsråd for regjeringspartiet Høyre. Det er med respekt å melde ganske drøyt at en høyrepolitiker setter fascistlappen på norsk sentraladministrasjon fordi et FrP-ledet justisdepartement og et Høyre-ledet miljødepartement konkluderer annerledes enn Løken i henhold til naturmangfoldlovens anvendelse. Løken selv antar vel at grunnen til dette er at Helgesen er en statsråd “uten konstitusjonell trening” som er villig til å “sabotere Stortingsflertallets vilje”. Når Løken må ty til denne typen grove karakteristikker kan vi ikke annet enn anta at det er i mangel på logisk konsistente argumenter. Løken har tilsynelatende misforstått hva som er stortingsflertallets vilje.

I ulveforliket som ble inngått av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og KrF i vår ble det satt nye bestandsmål og ulvesonen ble endret. Dette var imidlertid ikke det eneste som ble slått fast. I ulveforliket står det nemlig eksplisitt at forvaltning av norsk ulvebestand skal skje innenfor Naturmangfoldlovens rammer. Naturmangfoldsloven er vedtatt av stortingsflertallet og er stortingslfertallets vilje.

I naturmangfoldsloven fremgår det i denne sammenhengen to relevante momenter: 1) norsk ulvebestand skal forvaltes så nær bestandmålet som mulig. Det er dette kriteriet ulvemotstanderne mobiliserer på nå, fordi ulvebestanden i 2016 var større en bestandmålet. Men, i naturmangfoldsloven står det også klinkende klart at følgende tre vilkår må være oppfylt for at fellingstillatelse skal gis: 1) fellingen må ikke true artens overlevelse, 2) fellingen må skje for å avverge skade og 3) Det må ikke foreligge andre tilfredsstillende måter å forebygge skade på. Disse tre kriteriene må altså kontinuerlig veies opp mot målet om å forvalte bestanden så nært som bestandsmålet som mulig. Det er det ulveforliket og stortingsflertallet sier. Når lovavdelingen her har konkludert med at kriteriene i naturmangfoldsloven ikke er oppfylt og den ansvarlige minister tar konsekvensene av dette, kan vi ikke anklage Helgesen for annet enn å følge loven. Det kvalifiserer ikke til å bli anklaget for å stå uten “konstitusjonell trening”.

En ting er at det er blitt stuerent å kalle tilhengere av ulv i norsk natur for kaffelatte-miljøvernere, Oslo-elite og Grunerløkka-hipstere. Noe helt annet er det når en tidligere statsråd over to sider bretter ut om hvilken fascisme, hvilket bondehat og hvilken konstitusjonell inkompetanse som ligger bak en helt rimelig tolkning av loven. Det er trist, uverdig og ødelegger debatten. Vi må kunne diskutere norsk rovdyrpolitikk uten å bli slemme med hverandre og neglisjere det faktum at det finnes miljøvernere på bygda, ulvemotstandere i byen og statsråder som forsøker å følge loven.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...