Gå til hovedinnhold

Oljeetterspørsel og klimapolitikk må ses i sammenheng


Da IEAs World Energy Outlook kom i fjor presenterte Anders Bjartnes en interessant analyse av “skrekksceneariet” for Norge i et energiperspektiv. Vi risikerer nemlig at etterspørselen etter olja vår ikke synker gradvis, men kan falle akutt en gang mellom 2025 og 2035. Dette kan for eksempel skje hvis panikken for eskalerende klimaendringer slår inn samtidig med et massivt gjennombrudd i forskning på batteriteknologi og en stadig synkende pris på produksjon av solenergi. Det er på tide at norske politikere erkjenner at statene som har forpliktet seg til å jobbe for å redusere etterspørselen etter fossil energi kan komme til å lykkes. Og at reduksjon i etterspørsel kan komme plutselig. Dessverre ser det ikke ut til at noen slik erkjennelse fra de tre store partiene er i sikte.

Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om det føres en norsk energipolitikk som tar høyde for et scenario hvor oljeetterspørselen synker mye over kort tid på grunn av vellykket klimapolitikk. Bjartnes etterlyste da også en slik diskusjon i november. Vi trenger at både fagfolk og politikere søker den beste kunnskapen om hvordan Norge oppfyller egne klimaforpliktelser, og hvordan vi beskytter oss mot å gjøre feilinvesteringer som koster felleskapet dyrt i framtida. Det haster, for beslutninger om de neste 50 årene på norsk sokkel påvirkes unektelig av de avgjørelsene som tas når stortingspartiene skriver på nye partiprogram i disse dager.

Derfor er det ekstra bekymringsverdig at vi stadig ikke har fått en slik debatt. Vi har derimot fått to regjeringspartier som påstår at alle som ikke heier på olja ikke forstår hva oljenæringa trenger, hva Vestlandet trenger og hva Norge trenger. Som om det å ikke “heie” på olja er synonymt med mangel på respekt for arbeidsløse, hardt pressede ansatte og arbeidsgivere som skal nedbemanne. Som om det å komme med legitime innvendninger mot norsk investeringspolitikk på sokkelen er synonymt med ikke å ha respekt for den utrolige innsatsen som hundretusenvis av arbeidsfolk legger ned i oljebransjen hver dag. Slike stråmenn skader diskusjon som burde vært kunnskapsbasert, ærlig og fri for fordommer.

I spissen for den ensidige oljeretorikken står ansvarshavende statsråd. Terje Søviknes påsto under NHOs årskonferanse at det var for mye “føleri og forakt” i debatten om oljepolitikken. Stikket hadde en tydelig adresse mot de som stiller spørsmålstegn ved linja i oljepolitikken. Samtidig anklager Høyres lokalpolitikere Arbeiderpartiet for “ikke å stå opp for olja” når de vil verne enkelte sårbare havområder i nord. Statsråder og deres lokale partifeller sloss om å være den som sier best hvor arbeiderfiendtlig alt annet enn full rulle på norsk sokkel er. Det er et sørgelig skue. Det er en debatt preget av grenseløs kortsiktighet. Både arbeidstakere og velgere holdes for narr av politikere som later som at vi ikke trenger å diskutere hvordan internasjonal klimapolitikk kan komme til å påvirke lønnsomheten i norsk olje og gassbransje.

Det er nemlig slik at Søviknes og hans regjering i dag forfekter en norsk olje og energipolitikk med klokketro på lønnsomhet og lav risiko ved å legge opp til 50 nye år med høyt utvinningstempo på norsk sokkel. Forutsetningen for at dette skal lykkes er faktisk at verden mislykkes i å nå de klimamålene som Norge har vært med på å sette. “Men vi har jo CCS!”- vil noen innvende. Det er sant, og vi kommer heller antageligvis ikke til å nå noen av de store klimamålene uten slik teknologi. Men, vi har enn så lenge ikke en mirakelteknologi som i stor skala kan fange og lagre CO2 fra biler, båter og fly. Og foreløpig er det derfor umulig å se for seg et scenario hvor verden greier å kutte de utslippene som togradersmålet forutsetter uten at det påvirker etterspørselen etter dyr norsk olje. At Norge gambler på at dette ikke skjer er uansvarlig.

Dette handler nemlig ikke “bare” om i hvilken grad norsk oljekutt kutter globale utslipp, det handler om hvorvidt vi ser det som en fordel eller ulempe å tviholde på oljeavhengigheten vår, når respekterte økonomer fra blant annet IMF understrekere farene ved nettopp det. Når regjeringspolitikere ikke vil gå inn i en slik diskusjon risikerer vi at det er Vestlandet og dagens generasjon arbeidstakere som blir fakturert for dagens kortsiktige politikk. Problemet er at stortingspolitikere og statsråder kan rekke å bli gjenvalgt opp til flere ganger før scenario jeg innledet med slår inn. Da er det lettere å skyve på diskusjonen og gå til valg på mer oljeavhengighet.

Vi kommer ikke til å finne noen “ny olje”. Men vi har andre ressurser til havs, langs kyststripa og til lands, en høyt utdannet og hardtarbeidende befolkning. Vi står ikke på bar bakke. Vi i De Grønne skal være de første til å innrømme at det blir krevende for Norge å leve i en verden som ikke etterspør olja vår. Den gode nyheten er at vi har nær sagt alle forutsetningene som skal til for å begrense oljeavhengigheten. For å greie det trenger vi minst av alt politikere som ikke vil forholde seg til muligheten for at verden når klimamålene som er satt.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Et anstendig samfunn forbyr ikke tigging

Publisert i Rogalands Avis 12.05.2017 Denne uka ble det klart at Sola kommune innfører et tiggeforbud. Kommunepolitikerne trekker fram litt ymse argumenter for vedtaket, men det er tydelig at den mye omtalte NRK-dokumentaren om tigging har spilt en rolle i å aktualisere dette. Dokumentaren som avdekker at tigging brukes av innreisende som et skalkeskjul for annen kriminalitet har opprørt mange av oss. Vi i De Grønne mener likevel at et forbud mot tigging er feil vei å gå. I et liberalt demokrati er det nemlig veldig rart at vi skal forby en i utgangspunktet harmløs handling, fordi den kan være skalkeskjul for kriminalitet. Diskusjonen hadde vært en helt annen (eller aldri oppstått!) om det gjaldt forbud mot å la folk pusse opp husene sine fordi oppussing av hus ofte er et skalkeskjul for kriminalitet. Vi forbyr hverken frisørsalonger, bilvaskerier eller hoteller, selv om både frisørsalonger, bilvaskerier og hoteller svært ofte brukes til å skjule både hvitvasking av penger, bedr

Luftfarten må også kutte utslipp

Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det. Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk

Tale til Grønn Ungdoms sommerleir 2016

Hei- det er utrolig hyggelig å se dere. Vi er glade for å være her på sommerleir med dere! Jeg heter Anna og er talsperson i Grønn Ungdom. Sommerleir begynner å bli en tradisjon i organisasjonen vår, og i år er det andre gang vi samles her på Risøya. Selv har jeg hatt en fin sommer. Har vært på interrail, sett fotball-EM, lest bok i parken, bada. Som vanlig har jeg vært på fjellet sammen med familien min. Jeg er heldig. Også har jeg ikke kunnet unngå å lese nyheter. Og det er kanskje grunnen til at denne sommeren også for meg har vært preget av uro og bekymring. Det har ikke vært en sommer for agurknytt. Det er viktig å huske på at hvorvidt vi oppfatter verden som stabil eller ustabil kommer an på hvilken informasjon vi får. På mange måter er verden et langt mer fredelig sted i dag enn den har vært de siste hundre årene. Samtidig blir vi selvfølgelig preget når det som representerer det uvante, ukjente og ustabile kommer nærmere. I Orlando i juni, ble festglade mennesker