Gå til hovedinnhold

Oljeetterspørsel og klimapolitikk må ses i sammenheng


Da IEAs World Energy Outlook kom i fjor presenterte Anders Bjartnes en interessant analyse av “skrekksceneariet” for Norge i et energiperspektiv. Vi risikerer nemlig at etterspørselen etter olja vår ikke synker gradvis, men kan falle akutt en gang mellom 2025 og 2035. Dette kan for eksempel skje hvis panikken for eskalerende klimaendringer slår inn samtidig med et massivt gjennombrudd i forskning på batteriteknologi og en stadig synkende pris på produksjon av solenergi. Det er på tide at norske politikere erkjenner at statene som har forpliktet seg til å jobbe for å redusere etterspørselen etter fossil energi kan komme til å lykkes. Og at reduksjon i etterspørsel kan komme plutselig. Dessverre ser det ikke ut til at noen slik erkjennelse fra de tre store partiene er i sikte.

Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om det føres en norsk energipolitikk som tar høyde for et scenario hvor oljeetterspørselen synker mye over kort tid på grunn av vellykket klimapolitikk. Bjartnes etterlyste da også en slik diskusjon i november. Vi trenger at både fagfolk og politikere søker den beste kunnskapen om hvordan Norge oppfyller egne klimaforpliktelser, og hvordan vi beskytter oss mot å gjøre feilinvesteringer som koster felleskapet dyrt i framtida. Det haster, for beslutninger om de neste 50 årene på norsk sokkel påvirkes unektelig av de avgjørelsene som tas når stortingspartiene skriver på nye partiprogram i disse dager.

Derfor er det ekstra bekymringsverdig at vi stadig ikke har fått en slik debatt. Vi har derimot fått to regjeringspartier som påstår at alle som ikke heier på olja ikke forstår hva oljenæringa trenger, hva Vestlandet trenger og hva Norge trenger. Som om det å ikke “heie” på olja er synonymt med mangel på respekt for arbeidsløse, hardt pressede ansatte og arbeidsgivere som skal nedbemanne. Som om det å komme med legitime innvendninger mot norsk investeringspolitikk på sokkelen er synonymt med ikke å ha respekt for den utrolige innsatsen som hundretusenvis av arbeidsfolk legger ned i oljebransjen hver dag. Slike stråmenn skader diskusjon som burde vært kunnskapsbasert, ærlig og fri for fordommer.

I spissen for den ensidige oljeretorikken står ansvarshavende statsråd. Terje Søviknes påsto under NHOs årskonferanse at det var for mye “føleri og forakt” i debatten om oljepolitikken. Stikket hadde en tydelig adresse mot de som stiller spørsmålstegn ved linja i oljepolitikken. Samtidig anklager Høyres lokalpolitikere Arbeiderpartiet for “ikke å stå opp for olja” når de vil verne enkelte sårbare havområder i nord. Statsråder og deres lokale partifeller sloss om å være den som sier best hvor arbeiderfiendtlig alt annet enn full rulle på norsk sokkel er. Det er et sørgelig skue. Det er en debatt preget av grenseløs kortsiktighet. Både arbeidstakere og velgere holdes for narr av politikere som later som at vi ikke trenger å diskutere hvordan internasjonal klimapolitikk kan komme til å påvirke lønnsomheten i norsk olje og gassbransje.

Det er nemlig slik at Søviknes og hans regjering i dag forfekter en norsk olje og energipolitikk med klokketro på lønnsomhet og lav risiko ved å legge opp til 50 nye år med høyt utvinningstempo på norsk sokkel. Forutsetningen for at dette skal lykkes er faktisk at verden mislykkes i å nå de klimamålene som Norge har vært med på å sette. “Men vi har jo CCS!”- vil noen innvende. Det er sant, og vi kommer heller antageligvis ikke til å nå noen av de store klimamålene uten slik teknologi. Men, vi har enn så lenge ikke en mirakelteknologi som i stor skala kan fange og lagre CO2 fra biler, båter og fly. Og foreløpig er det derfor umulig å se for seg et scenario hvor verden greier å kutte de utslippene som togradersmålet forutsetter uten at det påvirker etterspørselen etter dyr norsk olje. At Norge gambler på at dette ikke skjer er uansvarlig.

Dette handler nemlig ikke “bare” om i hvilken grad norsk oljekutt kutter globale utslipp, det handler om hvorvidt vi ser det som en fordel eller ulempe å tviholde på oljeavhengigheten vår, når respekterte økonomer fra blant annet IMF understrekere farene ved nettopp det. Når regjeringspolitikere ikke vil gå inn i en slik diskusjon risikerer vi at det er Vestlandet og dagens generasjon arbeidstakere som blir fakturert for dagens kortsiktige politikk. Problemet er at stortingspolitikere og statsråder kan rekke å bli gjenvalgt opp til flere ganger før scenario jeg innledet med slår inn. Da er det lettere å skyve på diskusjonen og gå til valg på mer oljeavhengighet.

Vi kommer ikke til å finne noen “ny olje”. Men vi har andre ressurser til havs, langs kyststripa og til lands, en høyt utdannet og hardtarbeidende befolkning. Vi står ikke på bar bakke. Vi i De Grønne skal være de første til å innrømme at det blir krevende for Norge å leve i en verden som ikke etterspør olja vår. Den gode nyheten er at vi har nær sagt alle forutsetningene som skal til for å begrense oljeavhengigheten. For å greie det trenger vi minst av alt politikere som ikke vil forholde seg til muligheten for at verden når klimamålene som er satt.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…