Gå til hovedinnhold

Indianerkostymer og maktblindhet

Vel, jeg måtte bare si noe om debatten i kjølvannet av Siv Jensens kostyme likevel. For nå handler den ikke lenger om et enkelttilfelle, men noe større, viktigere og mye mer generelt. For er debatten om finansministerens kostyme viktig fordi vi skal komme til bunns i om hun handlet i vond vilje? Nei. Fordi alle norske som noensinne har ikledd seg et indianerkostyme har handlet i vond vilje? Nei, selvsagt ikke. Selv om mange gjør en god jobb for å få debatten til å handle om kollektiv renvasking e av alle som føler de er blitt kalt rasist eller blitt påført anklager om diskriminering.

Debatten er viktig fordi det er på høy tid å synliggjøre hvor dårlig det står til med forståelsen av makt og maktbesittelse i store deler av majoritetsbefolkningen her i Norge. Diskusjonen om kulturell appropriasjon kan nemlig ikke reduseres ned til en skjematisk fasit alle kan pugge, for nøyaktig hva slags oppførsel som er grei og ikke på et generelt grunnlag. Nøyaktig når vi som er hvite kan ikle oss klesdrakter og symboler som tilhører (ofte historisk sett overgrepsutsatte) minoriteter eller grupper. Dette handler om at vi må bli bedre på folkeskikk og godt skjønn, og å ta en tilbakemelding når vi som menneskelige mennesker gjør menneskelige feil, opptrer uvitende, uaktsomt eller direkte kjipt. Noen ganger bommer man, da kan man få litt kritikk, og vurdere å endre oppførselen sin deretter. Vi korrigerer atferden vår, og lar atferden vår korrigeres hele tiden. Det er ikke så dramatisk. Men for de som har vært, er eller blir undertrykt så er det selvfølgelig dramatisk.

Det handler om at vi som har det privilegiet å tilhøre en majoritet må ta oss en bolle og forstå at kostnaden for oss, ved å velge vekk et par kostymer på en utkledningsfest, er så sinnsykt mye mindre enn kostnaden vi påfører de som har opplevd eller opplever undertrykkelse, ved nok en gang å ikke akseptere deres påstand om at noe ikke er greit. Ved ikke bare å si ok, jeg forstår at du blir støtt av dette, da skal jeg velge annerledes neste gang. Var det vondt og vanskelig? Nei. Ba de om mye? Nei. Så enkelt burde det være. Og det er det som gjør meg litt forundret. Debatten nå i dagene etterpå. Måten norsk priviligert majoritetsbefolkning har reagert på i denne saken er helt fullstendig ute av proporsjoner når vi tenker på hvor lite det koster. Hvor latterlig lite det koster å ta de tilbakemeldingene man får fra folk som kanskje har hatt mindre makt enn en selv, og vurdere å handle annerledes ved neste korsvei. Det koster så sinnsykt lite å luke ut ett enkelt ord fra språket, eller Så utrolig lite, sammenlignet med hva det koster å daglig måtte møte et ord som støter og sårer enn - uavhengig av avsenders motiv. Alle kan gjøre feil, og alle burde kunne ta tilbakemeldinger, uten å fortsette å bruke makten sin til å utdefinere de som kom med tilbakemeldingen som "overfølsomme".

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...