Gå til hovedinnhold

Indianerkostymer og maktblindhet

Vel, jeg måtte bare si noe om debatten i kjølvannet av Siv Jensens kostyme likevel. For nå handler den ikke lenger om et enkelttilfelle, men noe større, viktigere og mye mer generelt. For er debatten om finansministerens kostyme viktig fordi vi skal komme til bunns i om hun handlet i vond vilje? Nei. Fordi alle norske som noensinne har ikledd seg et indianerkostyme har handlet i vond vilje? Nei, selvsagt ikke. Selv om mange gjør en god jobb for å få debatten til å handle om kollektiv renvasking e av alle som føler de er blitt kalt rasist eller blitt påført anklager om diskriminering.

Debatten er viktig fordi det er på høy tid å synliggjøre hvor dårlig det står til med forståelsen av makt og maktbesittelse i store deler av majoritetsbefolkningen her i Norge. Diskusjonen om kulturell appropriasjon kan nemlig ikke reduseres ned til en skjematisk fasit alle kan pugge, for nøyaktig hva slags oppførsel som er grei og ikke på et generelt grunnlag. Nøyaktig når vi som er hvite kan ikle oss klesdrakter og symboler som tilhører (ofte historisk sett overgrepsutsatte) minoriteter eller grupper. Dette handler om at vi må bli bedre på folkeskikk og godt skjønn, og å ta en tilbakemelding når vi som menneskelige mennesker gjør menneskelige feil, opptrer uvitende, uaktsomt eller direkte kjipt. Noen ganger bommer man, da kan man få litt kritikk, og vurdere å endre oppførselen sin deretter. Vi korrigerer atferden vår, og lar atferden vår korrigeres hele tiden. Det er ikke så dramatisk. Men for de som har vært, er eller blir undertrykt så er det selvfølgelig dramatisk.

Det handler om at vi som har det privilegiet å tilhøre en majoritet må ta oss en bolle og forstå at kostnaden for oss, ved å velge vekk et par kostymer på en utkledningsfest, er så sinnsykt mye mindre enn kostnaden vi påfører de som har opplevd eller opplever undertrykkelse, ved nok en gang å ikke akseptere deres påstand om at noe ikke er greit. Ved ikke bare å si ok, jeg forstår at du blir støtt av dette, da skal jeg velge annerledes neste gang. Var det vondt og vanskelig? Nei. Ba de om mye? Nei. Så enkelt burde det være. Og det er det som gjør meg litt forundret. Debatten nå i dagene etterpå. Måten norsk priviligert majoritetsbefolkning har reagert på i denne saken er helt fullstendig ute av proporsjoner når vi tenker på hvor lite det koster. Hvor latterlig lite det koster å ta de tilbakemeldingene man får fra folk som kanskje har hatt mindre makt enn en selv, og vurdere å handle annerledes ved neste korsvei. Det koster så sinnsykt lite å luke ut ett enkelt ord fra språket, eller Så utrolig lite, sammenlignet med hva det koster å daglig måtte møte et ord som støter og sårer enn - uavhengig av avsenders motiv. Alle kan gjøre feil, og alle burde kunne ta tilbakemeldinger, uten å fortsette å bruke makten sin til å utdefinere de som kom med tilbakemeldingen som "overfølsomme".

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…