Indianerkostymer og maktblindhet

Vel, jeg måtte bare si noe om debatten i kjølvannet av Siv Jensens kostyme likevel. For nå handler den ikke lenger om et enkelttilfelle, men noe større, viktigere og mye mer generelt. For er debatten om finansministerens kostyme viktig fordi vi skal komme til bunns i om hun handlet i vond vilje? Nei. Fordi alle norske som noensinne har ikledd seg et indianerkostyme har handlet i vond vilje? Nei, selvsagt ikke. Selv om mange gjør en god jobb for å få debatten til å handle om kollektiv renvasking e av alle som føler de er blitt kalt rasist eller blitt påført anklager om diskriminering.

Debatten er viktig fordi det er på høy tid å synliggjøre hvor dårlig det står til med forståelsen av makt og maktbesittelse i store deler av majoritetsbefolkningen her i Norge. Diskusjonen om kulturell appropriasjon kan nemlig ikke reduseres ned til en skjematisk fasit alle kan pugge, for nøyaktig hva slags oppførsel som er grei og ikke på et generelt grunnlag. Nøyaktig når vi som er hvite kan ikle oss klesdrakter og symboler som tilhører (ofte historisk sett overgrepsutsatte) minoriteter eller grupper. Dette handler om at vi må bli bedre på folkeskikk og godt skjønn, og å ta en tilbakemelding når vi som menneskelige mennesker gjør menneskelige feil, opptrer uvitende, uaktsomt eller direkte kjipt. Noen ganger bommer man, da kan man få litt kritikk, og vurdere å endre oppførselen sin deretter. Vi korrigerer atferden vår, og lar atferden vår korrigeres hele tiden. Det er ikke så dramatisk. Men for de som har vært, er eller blir undertrykt så er det selvfølgelig dramatisk.

Det handler om at vi som har det privilegiet å tilhøre en majoritet må ta oss en bolle og forstå at kostnaden for oss, ved å velge vekk et par kostymer på en utkledningsfest, er så sinnsykt mye mindre enn kostnaden vi påfører de som har opplevd eller opplever undertrykkelse, ved nok en gang å ikke akseptere deres påstand om at noe ikke er greit. Ved ikke bare å si ok, jeg forstår at du blir støtt av dette, da skal jeg velge annerledes neste gang. Var det vondt og vanskelig? Nei. Ba de om mye? Nei. Så enkelt burde det være. Og det er det som gjør meg litt forundret. Debatten nå i dagene etterpå. Måten norsk priviligert majoritetsbefolkning har reagert på i denne saken er helt fullstendig ute av proporsjoner når vi tenker på hvor lite det koster. Hvor latterlig lite det koster å ta de tilbakemeldingene man får fra folk som kanskje har hatt mindre makt enn en selv, og vurdere å handle annerledes ved neste korsvei. Det koster så sinnsykt lite å luke ut ett enkelt ord fra språket, eller Så utrolig lite, sammenlignet med hva det koster å daglig måtte møte et ord som støter og sårer enn - uavhengig av avsenders motiv. Alle kan gjøre feil, og alle burde kunne ta tilbakemeldinger, uten å fortsette å bruke makten sin til å utdefinere de som kom med tilbakemeldingen som "overfølsomme".