Gå til hovedinnhold

Vannet stiger i badakeret, Søviknes

Publisert i Klassekampen 12.10.2017

I september kom en skikkelig gladnyhet fra en gruppe klimaforskere. Vi har kanskje bedre tid enn vi trodde til å kutte utslipp nok for å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Jubel og glede! Sørgelig nok vil en slik gladnyhet også representere en viss risiko.

Først og fremst er det risiko for at ansvarlige statsråder bruker rapporten til å så tvil om klimaforskningens troverdighet, og virkningen av menneskeskapte klimagassutslipp. Alle som jobber med klima, olje og energipolitikk, har et ansvar for å forsøke å forholde seg fordomsfrie og sannhetssøkende i møte med ny forskning. Å bruke en viktig rapport til å innkassere billige retoriske poeng er det stikk motsatte.

For ordens skyld; det er selvsagt bra at disse klimanyhetene videreformidles og gis oppmerksomhet. Utfordringen til oss som jobber med klimapolitikk er å drive en nyansert forskningsformidling og være ærlig om hvordan denne forskningen harmonerer med problembeskrivelsen vår. Så, hva sier egentlig rapporten? Kort oppsummert: at vi har litt bedre tid til å nå et mål som i utgangspunktet virket fullstendig urealistisk. Dette kan vi forklare litt grundigere ved å bruke et badekar som bilde. Kanten på badekaret utgjør det politiske målet om å holde temperaturstigningen under 1,5 grader. Vi vet at utslipp av karbon fører til at temperaturen stiger. Karbonet er badevannet. Vi kan kalle badekaret for karbonbudsjettet. Karbonbudsjettet blir den mengden karbon vi kan slippe ut før målet om å unngå 1,5 grader med temperaturstigning ryker. I dag vet vi noen ting helt sikkert. Vi vet for eksempel at badekaret stadig fylles opp. Også vet vi vet at jo mer badevann som kommer i badekaret, desto nærmere kommer vi kanten. Vi vet sikkert at vi er i ferd med å nærme oss kanten. Også er det noen ting vi ikke vet helt sikkert. Vi vet for eksempel ikke nøyaktig hvor raskt  badevannet fyller badekaret. Dette er et av spørsmålene forskerne strever med. 

Slike spørsmål er vanskelige å finne ut av fordi det ikke går an å putte hele jordkloden inn i et laboratorium, og lage et eksperiment. Derfor må klimaforskerne bruke modeller. Hva slags data man putter inn i disse modellene avgjør hvilket resultat man får ut. Ved å se på temperaturstigningen siden førindustriell tid, og putte disse dataene inn i klimamodellene  har det inntil nylig vært antatt at vi bare har fire år (!)  på oss før badekaret er fullt. Det nye nå er at forskerne har justert modellene sine i tråd med temperaturøkningen som har vært de siste årene. Resultatet vi får ut, er at vi kanskje har opp til tjue år på oss før badekaret er fullt. Gode nyheter altså- Men, den nye kunnskapen om hvor fort badevannet fyller badekaret endrer ikke på følgende:
1) vi har et begrenset badekar/karbonbudsjett, 2) vi har liten tid igjen før badevannet/karbonet når kanten på badekaret/1,5-gradersmålet.

I lys av dette er det voldsomt provoserende når Terje Søviknes i sin omtale av rapporten sier til NRK at det er “[F]antastisk å høre MDG innrømmer stor usikkerhet rundt virkning av utslipp”, eller at “[m]an trenger mer kunnskap før man konkluderer om klimagassutslipp.” Det ville vært mer presist å si: “det er fantastisk at vi kan ha en opplyst diskusjon om hvor raskt virkningen av utslippene våre inntreffer”, eller “det er bra med ny kunnskap, men konklusjonen er stadig at at vi  innmari dårlig tid, hvis vi skal skru av badevannet i tide”.  Søviknes bruker i stedet rapporten til å avdramatisere den kunnskapen vi allerede besitter, og å indirekte så tvil om klimaforskningens troverdighet. Søviknes overforenkler grovt når han i generelle vendinger påstår at det er stor usikkerhet rundt virkningen av utslipp, eller at man trenger mer kunnskap før man konkluderer om klimagassutslipp.

Klimaforskningens forbannelse er tosidig. Dramatikken i den kunnskapen vi besitter er på den ene siden så voldsom at folk flest later til å stikke hodet i sanden. Når forskningen gir oss noen lyspunkter risikerer vi at dette blir en hvilepute i enda flere år vi kunne brukt på å skru av krana og stanse overoppfylling av badekaret. Med dette som bakteppe er det politikernes fordømte plikt å kommunisere tydelig og nyansert. Søviknes overforenkling og klimaminister Helgesens påfallende taushet representerer det motsatte. Den kunnskapen vi besitter om menneskenes påvirkning på den globale temperaturen gir oss fortsatt en overtydelig marsjordre: vi må umiddelbart kutte utslipp i en voldsom fart. I den forbindelse er det også viktig å nevne at scenariet som presenteres i rapporten anslår en 66% sannsynlighet for å unngå at vannet renner over badekarets kant, hvis vi bruker 20 år på å stanse krana. Både føre-var-prinsippet, denne rapporten og vissheten om at hver brøkdel av en grad med temperaturstigning vi bekjemper redder liv,  taler fortsatt for at vi må handle nå.




Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved valg når…

Hvorfor jeg velger De Grønne

I dag stiller jeg til valg for Miljøpartiet De Grønne. Og jeg vil prøve å forklare hvorfor. Det er typisk politikk at problemer ikke løses før en står til knes i dem. For de politikerne som oppdager at vi kanskje får en alvorlig og presserende utfordring om 20 år, er det vanskelig å gå til valg på å begynne å spare og forberede seg allerede i dag.
Politikere skal velges, og det er dritvanskelig å mobilisere velgerne på en problembeskrivelse som ikke føles akutt. Som ikke kjennes på kroppen. Dette er en åpenbar grunn til at det er så grunnleggende vanskelig for politikere og politiske partier å gjennomføre den politikken som er nødvendig i møte med klimakrisa. Unnlater vi å handle før konsekvensene av to graders global temperaturstigning inntreffer, så er vi da allerede på stø kurs mot enda flere graders oppvarming. Dagens temperaturøkning er ikke en konsekvens av gårsdagens utslipp, men utslipp fra en tid min generasjon ikke var en del av. På samme måte er ei heller gevinsten vi oppnå…

Forbudet mot eggdonasjon er urettferdig

Høyres prinsipprogramkomitè vil beholde forbudet mot eggdonasjon. Det er ikke overraskende at de lander på denne konklusjonen. Argumentasjonen til komiteens leder derimot, er både oppsiktsvekkende og uholdbar.
Jan Tore Sanner har brukt to argumenter mot å oppheve forbudet. For det første er det forskjell på sæddonasjon, som allerede er tillatt, og eggdonasjon, sier han. Men spørsmålet er ikke om det er en forskjell, men om forskjellen er relevant. Vi ser først på det medisinske. Eggdonasjon krever et inngrep, i motsetning til sæddonasjon. Men medfører inngrepet en uforholdsmessig risiko? Da Bioteknologirådet anbefalte at det, under visse vilkår, burde tillates med eggdonasjon, vektla de at ingen av de norske fagpersonene som ble kontaktet så medisinsk risiko som tungtveiende. Risikoen er ikke større enn ved prøverørsbefruktning. Altså: Selv om eggdonasjon er en mer omfattende prosess enn sæddonasjon, kan ikke denne forskjellen regnes som relevant.
En annen forskjell på donasjon av egg…