Gå til hovedinnhold

Innledning på Europakonferansen 2017

Hei!

Jeg syns det er generøst av dere å invitere meg, til tross for at jeg representerer et bittelite parti som offisielt bare mener bittelitt om EU. Stas å få komme hit på Europakonferansen i dag!

En forutsetning for at et et demokratisk styresett skal fungere godt er at det har legitimitet. Da kreves det at de folkevalgte styrer på et mandat gitt av, helst mange, velgere, og at det finnes mulighet for å ansvarliggjøre de folkevalgte. Særlig når de ikke handler godt på mandatet de har fått. 

Jeg skal nevne to forhold som ikke bare utgjør en trussel mot EU-systemets legitimitet, men som også kan true demokratiet vårt i en globalisert tidsalder. Svaret på spørsmålet som arrangørene her har stilt meg - hvordan demokratiet kan styrkes i en stadig mer europeisert og internasjonalisert verden , er altså at vi, blant annet, må løse de utfordringene jeg nå skal snakke om. 

1. For det første er det problematisk at vi i en tid hvor verden og Europa veves tettere sammen økonomisk, mangler en offentlighet som er felles for alle de som påvirkes av politikken på tvers av landegrenser. Dette handler, som alltid, om språkbarrierer og kulturforskjeller, men også om at utviklingen i retningen en pulverisert offentlighet intensiveres av digitalisering og påfølgende svekkede inntektsmuligheter for mediehusene som driver kritisk, uavhengig og bred journalistikk. Den felles offentligheten hvor politikerne skal kunne ansvarliggjøres,  deles opp i mindre offentligheter, lukkede rom og  i verste fall ekkokamre. Da forringes ikke bare den kollektive oppfatningen av hva som er sant og ikke, men også velgernes mulighet til å stille til veggs og ansvarliggjøre de de har valgt. 

2. Den andre utfordringen: Økonomisk ulikhet. Globalisering reduserer den globale ulikheten og EU har utvilsomt bidratt til å redusere ulikheten mellom folk i ulike land i Europa. Det er bra. Samtidig vet vi at tilnærmet, eller helt fri, flyt av arbeidskraft på tvers av land  kunne øke den lokale ulikheten internt et land. Dette er en nedside ved globalisering og grenseløs utveksling av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital. Når de overnasjonale institusjonene som har lagt til rette for tettere økonomisk integrasjon ei heller greier å raskt nok demme opp for ekstra ulikhetsøkning, for eksempel i kjølvannet av en krise, er det fare på ferde.

For velgere som rammes av at de folkevalgte ikke motarbeider eller i det minste anerkjenner at ulikheten internt i et land øker vil viljen til å gi de overnasjonale institusjonene legitimitet over stemmeseddelen i verste fall svekkes. Engasjementet for overnasjonale utfordringer, som klimakrisa og flyktningekrisa,  som de som overnasjonale institusjonene må være med på å løse, vil bli mindre. Dette skjer parallelt med andre samfunnstrekk som for eksempel akselererende automatisering og jobbdød. Også dette er et forhold som kan øke ulikheten drastisk. Mulighetene for profittmaksimering for de som eier robotene, eller de digitale tjenestene, blir enorme, samtidig som statenes skatteinngang skrumper. 

Noe av det viktigste en overnasjonal institusjon, som EU kan gjøre, i egenskap av å være overnasjonal, er å intensivere arbeidet med å skape et effektivt system for skattlegging av overnasjonale selskaper. Ikke bare kan de gjøre dette, de bør (i aller høyeste grad) gjøre det, for å sikre fellesskapet de ressursene som kreves for å opprettholde velferd og motarbeide forskjeller, og for å sikre de folkevalgtes legitimitet. For legitimiteten til de EU-folkevalgte vil styrkes ved høyere valgdeltakelse under EU-parlamentsvalgene.  Og høy valgdeltakelse forutsetter oppslutning om, og engasjement i overnasjonale utfordringer blant velgerne. Jeg tror engasjement for overnasjonale utfordringer svekkes når den interne økonomiske ulikheten i et land øker raskt. 

Min konklusjon blir at to av de viktigste utfordringene vi har, når målet er å styrke demokratiet i overnasjonale institusjoner, er 1) å skape og ta vare på en stor felles offentlighet hvor  politikere skal ansvarliggjøres og 2) å sikre systematisk skattlegging av multinasjonale selskaper.

Så skal jeg bruke begrenset tid som unnskyldning for ikke å konkludere på det andre spørsmålet som er stilt; om utfordringene jeg nå har nevnt løses best med et Norge i eller utenfor EU. At Norge må være med på å løse disse utfordringene, og benytte det handlingsrommet vi har allerede i dag er åpenbart. Men, europapolitikken til Miljøpartiet De Grønne er ikke ferdig, så jeg avslutter med å si at dere alle er invitert til å minne oss om at den må utvikles og tydeliggjøres. God helg  og takk for meg!


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...