Anna Kvam

Denne ble publisert i Energi og Klima 19.01.2017 Da IEAs World Energy Outlook kom i fjor presenterte Anders Bjartnes en interessant analyse av “skrekksceneariet” for Norge i et energiperspektiv. Vi risikerer nemlig at etterspørselen etter olja vår ikke synker gradvis, men kan falle akutt en gang mellom 2025 og 2035. Dette kan for eksempel skje hvis panikken for eskalerende klimaendringer slår inn samtidig med et massivt gjennombrudd i forskning på batteriteknologi og en stadig synkende pris på produksjon av solenergi. Det er på tide at norske politikere erkjenner at statene som har forpliktet seg til å jobbe for å redusere etterspørselen etter fossil energi kan komme til å lykkes. Og at reduksjon i etterspørsel kan komme plutselig. Dessverre ser det ikke ut til at noen slik erkjennelse fra de tre store partiene er i sikte. Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om det føres en norsk energipolitikk som tar høyde for et scenario hvor oljeetterspørselen synker mye over k...

Vi tjener absurd mye penger på olje og gass. Og vi nyter godt av det. Takket være smarte politikere, og særlig en arbeidsstyrke som er i verdensklasse på sitt felt. Fantastisk mye penger tjener hele Norge på det. Men jeg blir lei, sånn som når denne saken publiseres i dag, av at  Norsk olje og gass  og diverse politiske aktører presenterer tall på oljeinntekter sammen med en påstand om at vi som argumenterer for lavere utvinningstempo ikke forstår hvor pengegenererende oljenæri nga er. At vi er naive, foraktfulle miljønisser som tror vi kommer til å tjene like mye på en ny næring eller, gud forby, "dennyeolja". Selvsagt blir det en massiv utfordring å gjør oss mindre avhengig av en så inntektsbringende ressurs. Vi kommer ikke til å finne èn erstatning for olja. Vi kommer ikke til å finne mange erstatninger fra olja som i sum er like inntektsbringende. Vi kommer til å finne noe å leve av, men vi kommer til å tjene mindre penger på det enn olja. Vi kommer til å leve av ...

Publisert i Stavanger Aftenblad 06.01.2017 I tirsdagens Aftenblad kan vi lese om Tønnes Martin Dyrskog som frykter at hans småbruk i Lund vil bli nedlagt innen neste generasjon skulle tatt over. Saken har en bekymret vinkling for at utmarka gror igjen, påfølgende artstap og en sentralisering av bomønster. I forlengelsen av dette bør den natur, landbruks og distriktspolitisk interesserte leser gjøre seg to observasjoner. For det første er det nyttig å se denne saken i sammenheng med ulvedebatten som raser over det ganske land om dagen. Det saken om Tønnes viser i all sin klarhet er hva som er den største trusselen mot norsk distriktsbosetting, småskala landbruk og mellomstore bønder. Det er ikke ulven. Det er en helhetlig sentraliseringslinje i landbruket som begynte under den rødgrønne regjeringa og nå intensiveres under sittende regjering. Større melkekvoter som favoriserer større bruk og flytter storfe over på kornarealer og subsidier som favoriserer stordriftsbønder er eksem...

Publisert i Klassekampen 05.01.2017 I tirsdagens Klassekampen kan vi lese et essay hvor tilhengere av ulv i norsk natur påstås å være fascister. Mannen bak karakteristikken er Johan C. Løken, tidligere statsråd for regjeringspartiet Høyre. Det er med respekt å melde ganske drøyt at en høyrepolitiker setter fascistlappen på norsk sentraladministrasjon fordi et FrP-ledet justisdepartement og et Høyre-ledet miljødepartement konkluderer annerledes enn Løken i henhold til naturmangfoldlovens anvendelse. Løken selv antar vel at grunnen til dette er at Helgesen er en statsråd “uten konstitusjonell trening” som er villig til å “sabotere Stortingsflertallets vilje”. Når Løken må ty til denne typen grove karakteristikker kan vi ikke annet enn anta at det er i mangel på logisk konsistente argumenter. Løken har tilsynelatende misforstått hva som er stortingsflertallets vilje. I ulveforliket som ble inngått av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og KrF i vår ble det satt nye bestands...

Publisert i Aftenposten 22.11.2016 Mye har vært skrevet i norske aviser om Sylvi Listhaug og Kristoffer Joner sin ordkrig på Facebook. Etter at Joner oppfordret i sin "første og siste facebookpost" til å like, dele og donere penger til NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere), og for å protestere mot Listhaug. Avisene de lager sak etter sak om hvilket reklamebyrå NOAS hyra inn for å lage kampanje med Joner. Det skrives om hvor mange likes Kristoffer har fått, og hvor mange kommentartråder Listhaug har generert. Om hvem som står bak Sylvis facebooksuksess. Om bildegrafikken Joner brukte, og tonen de to debattantene bruker mot hverandre. I skrivende stund sender en norsk avis direktesending på Facebook, hvor publikum oppfordres til å gi sin støtte til enten Listhaug eller Joner i kommentarfeltet. Tør jeg spørre hvor det ble av politikken? For det er viktige saker det ikke er blitt skrevet noe særlig om siden i går. Kanskje noen aviser burde tatt seg bryet med å lage et l...

En av fem handleposer kastes. Det er en av Norges tristeste statstikker. Heldigvis mangler vi ikke smarte løsninger på dette problemet. I Norge kaster vi ca. 360 000 tonn spiselig mat hvert år. Store deler av svinnet skjer hos produsent og distributør, men det aller meste skjer hos forbrukerne. En av fem poser rett på dynga. De fleste av oss kjenner intuitivt på en fornemmelse som forteller oss at det er galt å kaste mat: kanskje er det arven etter besteforeldrene våre? Kanskje er det vissheten om alle som fortsatt går sultne som skaper følelsen av ubehag? Men sånn rent bortsett fra at det gnager på samvittigheten, hvorfor er det egentlig dumt å kaste mat? Å kaste mat er å sløse med penger. Vi forbrukere taper samlet sett rundt 9 milliarder kroner i året på å kaste spiselig mat. Samfunnet som helhet taper rundt 18 milliarder. Dessuten er matproduksjon en belastningen for miljø, klima, dyra og økosystemer. Landbruket står for enorme klimagassutslipp. Å dyrke jorda er et bety...

Publisert i Klassekampen 09.11.2016 Denne uka meldte Respons Analyse at 61 prosent av den norske befolkning tror på menneskeskapte klimaendringer. 4 av 10 nordmenn er ikke villige til å bekrefte at de tror menneskelig aktivitet påvirker klima. Det er bekymringsverdig. Klimaendringene som nesten samtlige stortingspartier omtaler som vår tids aller største utfordring. Klimaendringene som 9 av 10 dansker og svensker vil bekrefte er menneskeskapte. Klimaendringene som nesten hele mediebransjen anerkjenner som et stort problem. Samtidig viser en studie omtalt av Aftenposten at klimasaken kun opptar rundt 2% av TV-medienes nyhetsdekning. Er det ikke naturlig å tenke at det er en sammenheng her? Disse tallene gjør at vi må spørre om norske medier skjøtter sitt samfunnsoppdrag godt nok. Er det greit å overlate klimadebatten til spaltene for leserinnlegg og kronikker, hvor politikere, sivilsamfunn og ikke minst bransjeforeninger får herje fritt? Dette spørsmålet gjelder også venstre...