Anna Kvam

Denne helga gikk Fremskrittspartiets landsmøte av stabelen. De har nå sittet i regjering i snart fire år, og vi i De Grønne mener det er nok. Vi kommer ikke til å støtte en regjering som Fremskrittspartiet er en del av. Det er det flere grunner til, men de kan alle oppsummeres i en setning: Fremskrittspartiet tar ikke vare på framtida vår. Et åpenbart eksempel er den økonomiske politikken FrP fører i regjering. FrP har sammen med Høyre satt rekord i oljepengebruk de siste tre årene, samtidig som inntektene til vår felles sparegris avtar. Pengene brukes til å finansiere skatteletter, blant annet mer romslige ordninger for den gruppen pensjonister som sitter bedre i det enn minstepensjonister. Hele min generasjon burde egentlig tatt til gatene mot denne politikken, som vi får regninga for. Integreringspolitikken er et kapittel for seg selv. Her skal riktignok deler av regjeringsapparatet ha skryt for å være flinkere til å sørge for rask bosetting av de som får opphold , enn den...

Oljefondet er vår felles formue. Verdien er på over 8000 milliarder kroner. Pengene skal komme min og kommende generasjoner til gode, og det er viktig at vi forvalter penge på best mulig måte. Nå har vi kommet til et viktig veiskille, og det er ekstremt viktig å velge riktig retning. Spørsmålet som diskuteres i Stortinget: Skal vi tillate at vår felles formue kan investeres i fornybar energi og såkalt unotert infrastruktur? Ja, naturligvis, mener Miljøpartiet De Grønne og de fleste ekspertene som har uttalt seg til regjeringen. Det er det mange gode grunner til.Veksten i Oljefondet kan allerede ha nådd sin topp og verden er i endring. Dagens retningslinjer for fondsforvaltningen må derfor oppdateres. Det er Stortingets ansvar å modernisere forvaltningen for å sikre vår velferd. Det gjør vi blant ved å tillate at vår felles formue kan investeres i framtidens energi.  Den er fornybar. Et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg mener fornybar energi er attraktivt og anbefaler at fondet ...

Jeg er veldig glad i å reise og mener det å ha muligheten til å fly er et privilegium. Et privilegium jeg også ønsker dagens oppvoksende generasjon skal ha tilgang på. Dessuten ønsker jeg en reiselivsnæring i vekst. Reising er et gode. Samtidig må vi huske at det er i både arbeidstakeres, turisters og ikke minst reiselivsnæringas interesse å bekjempe klimaendringer. Dette av den enkle grunn at klimaendringer som ikke stanses kan komme til å ødelegge noen av våre aller mest populære reisemål. Reiseglade mennesker burde være blant de aller første til å erkjenne godene ved å bekjempe global temperaturstigning. Når vi skal gjøre nettopp det, så må også luftfarten ta sin del av utslippskuttene. Det gjør de ikke i dag. Det er politikernes ansvar å gjøre noe med det. Utslipp fra fly sammenlignet med bil illustrerer godt hvor viktig og effektivt det er å kutte utslipp fra luftfarten. En helgetur til London tilsvarer like store utslipp av klimagasser som et halvt års gjennomsnittsforbruk...

En mann er i Stavanger tingrett dømt for vold mot sin partner. Han har fått strafferabatt fordi han visstnok var "berettiget i sin harme", da han banka opp dama si etter å ha avslørt hennes utroskap. Det gjør meg redd. Og ordene som falt i en radiodebatt i kjølvannet av dommen gjør meg sint: "vi burde alle være enige om at harmen er berettiget i en slik situasjon". Vel, kanskje er harmen berettiget. Men harme berettiger ikke vold. Harme kan forklare vold. Men berettige det sånn uten videre? Nei. Heldigvis har vi, såvidt jeg har greid å undersøke, ikke en rettspraksis i Norge for å gi denne typen strafferabatter - enn så lenge. Det finnes anledning til å gi strafferabatt. Praksis er, såvidt jeg forstår, at dette benyttes i mer ekstreme tilfeller hvor vold eksempelvis fremprovoseres av andre straffbare handlinger. Men utroskap er ikke en straffbar handling. Umoralsk, kanskje, men ikke straffbart. Og jeg tror dette er en av de to grunnene til at denne strafferabatt...

Denne ble publisert i Energi og Klima 19.01.2017 Da IEAs World Energy Outlook kom i fjor presenterte Anders Bjartnes en interessant analyse av “skrekksceneariet” for Norge i et energiperspektiv. Vi risikerer nemlig at etterspørselen etter olja vår ikke synker gradvis, men kan falle akutt en gang mellom 2025 og 2035. Dette kan for eksempel skje hvis panikken for eskalerende klimaendringer slår inn samtidig med et massivt gjennombrudd i forskning på batteriteknologi og en stadig synkende pris på produksjon av solenergi. Det er på tide at norske politikere erkjenner at statene som har forpliktet seg til å jobbe for å redusere etterspørselen etter fossil energi kan komme til å lykkes. Og at reduksjon i etterspørsel kan komme plutselig. Dessverre ser det ikke ut til at noen slik erkjennelse fra de tre store partiene er i sikte. Det er god grunn til å stille spørsmålstegn ved om det føres en norsk energipolitikk som tar høyde for et scenario hvor oljeetterspørselen synker mye over k...

Vi tjener absurd mye penger på olje og gass. Og vi nyter godt av det. Takket være smarte politikere, og særlig en arbeidsstyrke som er i verdensklasse på sitt felt. Fantastisk mye penger tjener hele Norge på det. Men jeg blir lei, sånn som når denne saken publiseres i dag, av at  Norsk olje og gass  og diverse politiske aktører presenterer tall på oljeinntekter sammen med en påstand om at vi som argumenterer for lavere utvinningstempo ikke forstår hvor pengegenererende oljenæri nga er. At vi er naive, foraktfulle miljønisser som tror vi kommer til å tjene like mye på en ny næring eller, gud forby, "dennyeolja". Selvsagt blir det en massiv utfordring å gjør oss mindre avhengig av en så inntektsbringende ressurs. Vi kommer ikke til å finne èn erstatning for olja. Vi kommer ikke til å finne mange erstatninger fra olja som i sum er like inntektsbringende. Vi kommer til å finne noe å leve av, men vi kommer til å tjene mindre penger på det enn olja. Vi kommer til å leve av ...

Publisert i Stavanger Aftenblad 06.01.2017 I tirsdagens Aftenblad kan vi lese om Tønnes Martin Dyrskog som frykter at hans småbruk i Lund vil bli nedlagt innen neste generasjon skulle tatt over. Saken har en bekymret vinkling for at utmarka gror igjen, påfølgende artstap og en sentralisering av bomønster. I forlengelsen av dette bør den natur, landbruks og distriktspolitisk interesserte leser gjøre seg to observasjoner. For det første er det nyttig å se denne saken i sammenheng med ulvedebatten som raser over det ganske land om dagen. Det saken om Tønnes viser i all sin klarhet er hva som er den største trusselen mot norsk distriktsbosetting, småskala landbruk og mellomstore bønder. Det er ikke ulven. Det er en helhetlig sentraliseringslinje i landbruket som begynte under den rødgrønne regjeringa og nå intensiveres under sittende regjering. Større melkekvoter som favoriserer større bruk og flytter storfe over på kornarealer og subsidier som favoriserer stordriftsbønder er eksem...