Gå til hovedinnhold

Ingen tør snakke om olje-exit. Da taper alle.

Alle partier har et ansvar for å diskutere hva Norge er uten olje. Alle har et ansvar for å ta innover seg at klimakrise er dyrere enn omstilling. Derfor er det underlig at disse problemstillingene overlates til Miljøpartiet De Grønne alene.

Men hva skal vi leve av etter olja? Hvordan skal vi får få råd til å omstille oss? Disse spørsmålene stilles ofte retorisk for å illustrere hvor uansvarlige og urealistiske De Grønne er: Et parti som ivrer for lavere utvinningstempo, men ikke svarer på hva vi skal gjøre etterpå. “MDG skal erstatte oljenæringen med «noe annet». Poenget er at de ikke vet hva «noe annet»” er - sier FrP. Hva vi skal leve av etter olja, og hvordan vi skal finansiere omstillingen er legitime viktige spørsmål. Kanskje de viktigste spørsmålene i vår tid. Derfor trenger vi alle politiske partier med i diskusjonen.

Med forbehold om at jeg kan ha gått glipp av hederlige unntak, må jeg si det er påfallende hvor rungende taust det er fra de store partiene om hvilke konkrete næringer vi skal satse på i et hundreårsperspektiv. For ordens skyld er jeg klar over at det florerer av mer eller mindre komiske ideer om hva som er “den nye oljen”. Men det er ikke en slik type spekulasjoner jeg etterlyser. Vi bør ikke late som det finnes noen “ny olje” (dessverre reproduserer også bransjeforeningen Norsk Olje og Gass denne retorikken), men heller diskutere hva vi skal leve av og jobbe med. Og her mangler vi politikere fra Høyre, FrP og AP.

Egentlig er det absurd. For det finnes ikke partier på Stortinget som for alvor tror at oljealderen varer i 100 år til. Ja, partiene er uenige om når det tar slutt, men alle er enige om at det tar slutt. Å ikke være for en sluttdato for vår oljeeksport, slik som De Grønne, er ingen unnskyldning for å unngå spørsmålet om hva vi skal leve av. Kanskje har den som ivrer for rask utfasing en ekstra forpliktelse  til å diskutere og skape politikk for nye jobber. Men den forpliktelsen er ikke De Grønne alene om. Det er den passive holdningen til vår oljeavhengighet som har gjort 50.000 arbeidsledige siden 2014. Partiene som ivrer for flere oljeinvesteringer har et betydelig ansvar for å forklare hvordan de vil sikre at det står nye arbeidsplasser klare når vi får et nytt, potensielt verre, oljeprisfall.

Dessverre er flere opptatt av å latterliggjøre de som snakker om oljeutfasing, enn å ta utgangspunkt i at oljealderen tar slutt. Det er festlig å harselere med oss som tror vi kan leve av Nabobil, hårklipp og kaffebrygg etterpå. Ingenting vil gi oss like mye penger som olje - sier de. Og det er mest sannsynlig sant. Og det er også selvsagt sant at vi ikke kan leve alene av bildeling, mikrobryggeri og kreativitet etter olja. Jeg kan forresten ikke erindre at noen noensinne har påstått noe sånt heller, men la gå.

Vi trenger flere partier i diskusjonen om hvilke næringer Norge har åpenbare konkurransefortrinn på. Hvordan prinsippet i el-bilpolitikken kan brukes til å skape marked og lønnsomhet for fornybar energiproduksjon. Vi trenger flere til å undersøke hvilke patenter, innenfor fornybar energiutnytting, ressursutnytting og digitale tjenester, vi i Norge har best forutsetninger for å kapre. Hvor er risikoen størst for at andre land kommer oss i forkjøpet? Ingen kan spå framtida. Hverken De Grønne, statsministeren eller Anita Krohn Traaseth kan gi fasitsvar på akkurat hva vi skal erstatte hver og èn av oljejobbene med. Men staten er  ikke uten en rolle i omstillinga. Politiske prioriteringer i skattepolitikken, hvilken infrastruktur vi bruker store penger på, og hva slags risikokapital stiller til rådighet, er alle spørsmål som må prioriteres fra høyeste hold.

Mangelen på vilje til å besvare spørsmålene som brukes til å avkle De Grønne, gjør seg dessverre også gjeldende i diskusjonen rundt finansieringen av det grønne skiftet. [P]olitikken til De Grønne vil føre til tap av inntekter til velferd - sier Terje Søviknes. [V]i blir fattigere uten olja, skriver Atle Simonsen. Velferdsstaten er i dag helt avhengig av oljeinntekter! Myten spres målrettet og systematisk. Men det er bare en liten del av statens oljeinntekter som hittil er brukt til å finansiere velferden. Mesteparten har gått rett inn i Statens pensjonsfond utland (SPU). I 2007 brukte vi knapt en krone fra fondet. At vi har blitt noe mer oljepenge-avhengig de siste årene - det skyldes den blåblå regjeringen. Deres skjødesløse oljepengebruk viser at det er mangel på evne til å prioritere som truer fremtidens velferd. Heldigvis kommer oljefondet til å fortsette å gi avkastning. Dette vil i kombinasjon med edruelig politikk, høy sysselsetting og slutt på skattelettelser til de rikeste - sikre velferdsstaten. 

Problemet med den ustanselige maset om hvor dyrt det er å omstille seg er at det, bokstavelig tolket, et argument for å fortsette å utvinne olje for alltid, uavhengig av negative konsekvenser forbruk av olje medfører. Og det kan for alvor verken regjeringen eller bransjeforeningene mene. For det å ikke omstille seg - det å gamble på at verden ikke når klimamålene sine - det blir forferdelig dyrt. For ikke å snakke om å leve i en verden som blir nærmere to grader varmere.


Det er faktisk beregnet at at kostnadene ved ikke å håndtere global oppvarming vil overstige 20% av verdens lands sammenlagte BNP, mens det å få utslippene til et nullnivå beregnes til en kostnad a` 1-2% av verdens BNP. Å leve i en verden med 200 millioner mennesker på flukt, anskeligere kår for matproduksjon, havnivåstigning og hyppigere ekstremvær - blir dyrt. Vi har alt å vinne på å unngå all temperaturstigning. For hvert minutt vi bruker på å diskutere hvor dyrt det blir med omstilling og hvor vanskelig det blir å finansiere velferdsstaten uten å eksportere fossil energi - taper vi tid vi burde brukt på å diskutere hvordan vi omstiller Norge . Den største trusselen mot velferdsstaten er nemlig ikke Miljøpartiet De Grønne. Det er klimaendringer. Det er på tide at de store partiene slutter å late som noe annet. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...