Gå til hovedinnhold

Stem smart – stem smått

Publisert i Rogalands Avis 20.07.2017 

Det kanskje dummeste du kan gjøre i dette valget er å kaste bort stemmen din på et stort parti. 

Er det verdt å «kaste bort» stemmen sin til småpartier i valget? Spør flere.  Valget kan bli en thriller: både SV, De Grønne, Venstre og KrF, kan havne under sperregrensa, og Rødt forsøker å kjempe seg oppover.

Men ideen om å «kaste bort stemmen» er helt bakvendt. En stemme som kan vippe et lite parti over sperregrensa er langt mer politisk og strategisk effektiv enn en stemme til et stort parti.
Det er hvilke av disse partiene som bryter den «magiske» grensa på fire prosent som avgjør hvem som blir Norges neste statsminister, og hva slags politikk Jonas eller Erna vil føre.

Hvis du ønsker en annen politikk enn i dag, og støtter et av de små partienes linje, er altså det mest strategisk kloke du kan gjøre altså å stemme på det lille partiet, ikke et av deres storebrødre. 
Man kan diskutere hvor fornuftig sperregrensa er når opptil 20 % av velgermassen kan gå så å si uten representasjon etter valget, slik noen målinger viser. 

Men slik trenger det ikke gå. Denne høsten har du et klart valg: du kan bruke stemmen din til å gi et parti du virkelig tror på 8-9 ganger større representasjon, eller du kan bruke den til å gi et ekstra mandat til et kompromissparti uten vilje til å endre norsk politikk.

Hvis du for eksempel synes klima og miljø er vår tids viktigste sak, kan du stemme på De Grønne. Vi var én promille unna sperregrensa forrige meningsmåling. Det er lite som skal til. Altså: kast for all del ikke bort stemmen på et stort parti. Stem smart, stem smått (og grønt).

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

De det er lettest å glemme

Et opprør blant landets barnevernsansatte er i emning. Om politikerne vender det døve øret til, er det ikke bare arbeidstakerne det går utover. De som trenger aller mest at politikerne lytter er barna. Det finnes mange grupper i samfunnet vårt som rammes av urett. Det finnes enkeltmennesker som utsettes for grov kriminalitet, og blir fulgt opp for sent og for dårlig av politiet. Det finnes arbeidstakere som får sine rettigheter brutt. Det finnes eldre som ikke gis nok mat på sykehjem. Heldigvis er det sånn at mange av både enkeltpersonene og gruppene som rammes av avvik eller systematisk urettferdighet i Norge, har gode hjelpere. Gode hjelpere kan i denne sammenhengen grupperes i to: Pårørende utgjør den ene gruppen. Organisasjoner utgjør den andre. Eksempler på gode hjelpere kan være arbeidsgivere, foreldre, søsken, venner, fagforeninger eller frivillige organisasjoner. Pårørende og organisasjoner kan utgjøre en viktig kraft. De har makt, fordi de kan straffe politikere ved val...
1 kommentar
Les mer

Dårlige unnskyldninger for ikke å markere Pride

Det er flere uker siden Pride, men jeg har ikke greid å slutte helt å tenke på debatten rundt familieministerens fravær. Kjell Ingolf Ropstad var der ikke. Stortinget hadde ikke heist regnbueflagget. jeg har gått og tygga litt på de begrunnelsene stortingsflertallet og statsrådens hadde. Jeg syns de ligner hverandre, og at begge er ganske dårlige.  De siste årene har Pride vokst i omfang over hele Norge. I Oslo er feiringen gedigen, varer over flere dager og toppes med paraden hvor en rekke privatpersoner, bedrifter, organisasjoner og partier deltar. Paraden er både fest og protest, det er en feiring av de rettighetene skeive har tilkjempet seg. Det er en fest for frihet og kjærlighet. Det er en protest mot den diskrimineringen og volden skeive fortsatt møter på byen, innenfor hjemmets fire vegger, i arbeidslivet og ikke minst: i andre land. I årets parade gikk statsministeren forrest sammen med Oslo-ordføreren, Oslos politimester og lederen for FRI, Ingvild Endestad. J...
Legg inn en kommentar
Les mer

Regjeringens blindsone

Når folk ikke gjør som regjeringen vil, er svaret nesten alltid at de ikke dyttes hardt nok. Regjeringen burde heller forsøke å forstå årsakene til at folk ikke allerede handler så “perfekt” som regjeringen gjerne vil.   Regjeringens valg om å kutte i arbeidsavklaringspengene til unge hviler på en idé om at det ikke allerede finnes nok fordeler ved å få seg jobb. Politikken tar liksom utgangspunkt i en virkelighet hvor samfunnet er blottet for mekanismer som motiverer folk til å delta i arbeidslivet. Som om det ikke allerede er slik at du blir blir rikere av å jobbe enn av å være avhengig av stønader. Som om vi ikke allerede har et samfunn hvor det (dessverre) er slik at det å stå utenfor arbeidslivet er forbundet med en rekke stigma og ulemper. Det virker som regjeringsmedlemmene svært sjelden tar seg bryet med å snu spørsmålet: når unge folk til tross for alt dette ved vårt samfunn som gjør det åpenbart fordelaktig å være i jobb, ikke er i jobb, hva kan da være grunne...
Legg inn en kommentar
Les mer